Würmstuggu

Her er nokre bøker eg har lese i det siste. Dag Solstad er ein forfattar eg set høgt. Men skodespelet Kamerat Stalin, eller familien Nordby  (1975) var som venta ikkje mykje å skryte av. 70-talls-Solstad er så bunde av partiprogramma til AKP (m-l) at det er vanskeleg å sjå på bøkene som noko anna enn propagandalitteratur. Karakterane vert sjablongprega og fungerer meir som talerøyr for sine respektive politiske parti (NKP) og (DNA) enn som levande personar. Det er rett og slett mykje meir interessant å lese om den subjektive opplevinga av å høyre til eit kommunistisk parti, som i Arild Asnes 1970 , Gymnaslærer Pedersen og Roman 1987 , enn å få etterkrigstida forklart utifrå eit partiautorisert marxist-lenininistisk historiesyn. First Blood (1972)   av David Morell  er ein roman som freistar å seie noko klokt både om universelle tema som generasjonskløfta og korleis vald påverkar den menneskelege psyken og den meir tidstypiske problemstillinga rundt måten viet...

Det bør stå klart for ethvert oppegående menneske at kunnskap må vike for antagelser i den kommende tid dersom føleriets endelige seier over rasjonaliteten fullbyrdes. Det hersker en folkelig universalevolusjonistisk oppfatning om at tidens progresjon er ensbetydende med sivilisatorisk fremgang, og denne oppfatningen synes å ha fått fotfeste også blant de som burde vite bedre. Også innenfor de intellektuelle disipliner som ynder å smykke seg med betegnelsen videnskap (men som ofte ikke er annet enn en lekegrind for dilettanter), finner vi en anslutning til de sekulære doktriner som postulerer at samtiden (og følgelig også fremtiden) nødvendigvis har et moralsk overtak på fortiden. La meg gjøre det klart en gang for alle: Å vise til det årstallet vår tidsregning er kommet frem til, er aldri et argument for noe som helst.

I en kronikk i Dagladet idag foreslår Bernt Hagtvet  at UNESCO innfører en egen GuLAG-dag til minne om stalinismens ofre, etter mønster av minnedagen for nazistenes jødeutryddelser 27. januar. Ideen er god, for selv om de begge var massemordere av kosmiske dimensjoner, hadde Josef Stalin langt mer blod på sine hender enn Hitler , i hvert fall hvis vi ser bort fra rene krigshandlinger. Og skal en først ta et virkelig oppgjør med Stalins forbrytelser mot menneskeheten, er det naturlig å ta med de forbrytelser som ble begått av hans ideologiske frender, som Mao Zedong , Kim Il-sung og Pol Pot . Ingen av det 20. århundrets politiske bevegelser har tatt livet av så mange mennesker som kommunismen. Derfor ville det være mer naturlig å sette av en uke for å minnes ofrene for det marxist-leninistiske blodstenkte vanviddet, gjerne med Hagtvets foreslåtte dato, 5. mars, Stalins dødsdag, som startdato. Men en slik minnedag for kommunismens ofre vil det selvfølgelig ikke bli no...

Mye tyder på at den vestlige sivilisasjon er i en permanent nedgangstid. Det fragmenterte, kompetitive og opplyste Europa har i århundrer servert verden åndelig, kulturell og materiell næring, i tillegg til å ha dominert den militært og økonomisk på godt og vondt. Nå er vårt kontinent i en posisjon preget av demografisk tilbakegang, økonomisk relativ stillstand og en økende grad av åndelig tomhet. Mye tyder på at mikrobølgeovnen og tungrocken representerer Vestens historiske teknologiske og kulturelle høydepunkt, og at årene siden 70-tallet har vært de første forsiktige skrittene mot undergangen. Fremtiden ser dyster ut, men fortvil ikke. Romerriket raknet ikke på en dag, og veien fra den første hasjsigaretten til heroinoverdosen er lang. Som Margaret Thatcher sa: "there is no such thing as society. There are individual men and women." Hvis vi lukker øynene for makroperspektivet, har individene som utgjør Vestens dekadente masser, fortsatt mange år m...

Hva jeg forlot i ettermiddagsheten på Patmos, denne skjebnetunge dagen... Hva jeg la meg på minnet... Jeg - asketen som levde kun av grønnsaker fra hagen... Nei, næring fikk jeg óg fra det som brant i sinnet mitt hver gang jeg løftet pennen. Men ilden i meg sluknet og forsvant. Mitt vitnesbyrd? Begynnelsen og enden.

Fra tid til annen hører vi at George Orwells 1984 er i ferd med å bli virkelighet. Dette hevdes som regel med referanse til den omfattende overvåkningen som beskrives i romanen og de økende mulighetene for overvåkning som den informasjonsteknologiske utviklingen åpner for, samt den vilje enkelte stater (især USA) viser til å benytte seg av disse mulighetene. Denne tanken, at det sentrale temaet i Orwells roman er overvåkningssamfunnet , er selvfølgelig en misforståelse som hviler på en overfladisk lesning av boken (i den grad boken er lest i det hele tatt). Boken handler om Sovjetunionen . Boken skildrer et totalitært diktatur der den politiske makten er monopolisert av et parti som bekjenner seg til ideologien ingsoc , en forkortelse for English Socialism . På samme måte var Sovjetunionen en totalitær ettpartistat der den statsbærende ideologien var en russisk avart av marxismen, eller som Josef "Big brother" Stalin kalte det i 1924 -  "sosialisme i ett land" ...

Foto: Matt Biddulph (Wikimedia Commons) Alan Moore er kjent for sine strengt strukturerte tegneserieromaner som ofte bruker populærkulturen som råstoff i det som til syvende og sist er en eneste stor visuell meditasjon over den europeiske åndshistoriens gjennomgangstema: kirke vs. stat, dyd vs. nødvendighet, ånd vs. materie. I Neonomicon tar han for seg H. P. Lovecraft s litterære univers og de ideer som spøker rundt i den gamle pulpforfatterens skrekkfortellinger. Som en mann av det tidlige 20. århundre var Lovecraft preget av tankesett som virker lite tiltalende på dagens lesere. I Neonomicon er rasismen i Lovecrafts tekster et viktig underliggende tema. Samtidig mesker Moore seg med et annet tema som han titt og ofte bruker i sine egne verker: seksualisert vold mot kvinner.  Jacen Burrows , den kanskje fremste representanten for voldspornografi i amerikanske tegneserier siden David Quinn og Tim Vigils poetiske KillFuckDie-orgie Faust står for de friske tegni...

Forbigått av materiens sterke ånd, ved kilden av fornuftens brede strøm, står han igjen og ser sin stolte drøm gå tapt. Og lommetørklet i hans hånd er fuktig, men han gråter ikke lenger, for viktigere enn Kerenskijs tårer er folkets sorg. Brakk jord og brente gårder, er ikke medisinen Russland trenger i denne tid mens landet blør i vest. Europas spøkelse har brakt sin pest til arvingene av Det tredje Rom. En dag i februar stod tronen tom. Et vakuum måtte fylles. Ingen var kapable som den nye røde tsar.