Würmstuggu

"Hans byrde var tung der han slet seg mot plassen hvor synder opprettes for Rettferdens gud. Han syntes så ensom i menneskemassen med kronen av torner og blek, blodig hud. De naglet fast hendene, tok av ham klærne og hengte ham opp på et kors for å blø. Han ropte på Faren et sted i det fjerne, så oppgav han ånden, og snart var han død. Jeg sier deg dette fordi at jeg så det, for sannelig vet jeg at mannen var god. Jeg vet at han døde med Elohims nåde. Jeg går til hans grav, men har ingenting med meg. Det eneste offer jeg har er min tro."

(...) Men mildere er ordene om nåde, om syndens bortfall  etter anger.  Om det var én ting i Husseins tale som,  med utgangspunkt i Skriften, siktet både til fordeler og ulemper  ved de verbale lenker Ordet forutsetter,  så var det hans formaning om å bli "som Kain med motsatt fortegn" .  Det vil si en myrdet som er blitt  benådet  etter å ha blitt innfridd hellig amnesti.

Jeg gav dem tyve somrer av mitt liv med arbeid, slit og sene studiekvelder. Betalingen var fire år i fengsel. Jeg får oppfylt min hemmelige lengsel  - å gå til grunne i Lubjankas kjeller. Her lever jeg alene i mitt kammer, i mørket, kun med tankene og minnet om mannen som forente sigd og hammer og lot Historien skylle over landet. Som Herren tuktet Adams ætt med vannet i førti dager, slik gav han oss fire brutale, men oppbyggelige år, men sendte òg en skipsbygger-profet. Nå kan det endelig igjen få spire og gro i landet. Alle gamle sår Skal dekkes til og leges, men jeg vet at alt dette vil gå mitt liv forbi: Jeg gjør mitt arbeid her. Jeg ønsker heller å gå til grunne i Lubjankas kjeller.

Du minner meg om en av Leningrads dansende bjørner, Mikhail. For den sorgfulle glansen i øynene dine er balsam for sansene. Dine bevegelser rommer en større og friere tanke enn den dine herrer med flid kultiverer. Du vet hvor du står, hva du mener og tenker og binder deg faderlig fast med usynlige lenker.

Det virket som han sørget over noe umistelig, som noe som var rent ut mellom fingrene og blandet seg  med alt som noensinne var gått tapt i andres liv. Han hadde det i blodet. (Et stille, men fortvilet temperament, sa de som kjente ham.) Han sa til meg: "Av alt det som vi mennesker har skapt er våpnene det viktigste. Med spyd og slegge, sverd, gevær og mitraljøser har vi forsikret rasens videre liv og håndhevd lovene vi har latt skrive. Vi er som spedbarn, isolert fra lyd og lukt i sykehusenes kuvøser, inntil vi første gang får se en kniv. Kun andres blod kan holde oss i live."

En giftig vind fra skogen drar meg mot en død, men praktfull marmorby ved havet. Nå er det hit man drar for å begrave og ære sine døde. Jeg gjør bot. Og blemmer, gnagsår tærer i min fot som om jeg var en hjemvendt, gylden slave med herdet hud og blek, innskrumpet mave og tanker i et evig blodrødt rot. Så reiser de seg sakte mens de ser på stener hevet opp av rustent vann. Jeg ligger her på mine knær og ber om bris fra fjerne strenders hvite sand. Fra avgrunnen jeg aner langt der fremme, kan jeg fornemme rop. Snart er jeg hjemme. Illustrasjon: Giovanni di Paolo

[#^==] in memoriam Som dovne guder uten undersotter flyr måkene og synger sårt om [#^==]. Og ingen nåde vises de som spotter de Luftens Hellige i ord og tale, de straffes hardt med hellige anale forbannelser. Som flyvende, sultne rotter forkynner de sin hunger mens de blotter, for alle som kan se, sin sorg for [#^==]. De vet de er en utdøende rase, for ingen bønner når dem der de flyr og sørger sårt. I denne siste fase er deres ene tilbeder en dåre som elsker å få måkeskit i håret! ...