Penissjokk!

 

Kukene/Kukane

Erlend Loe

Cappelen Damm, 2025

Som «alle andre» leste jeg Naiv super på 1990-tallet (og det med fornøyelse, så vidt jeg husker), men siden har jeg ikke lest en eneste av romanene hans. Før nå. Jeg har nemlig just lest hans nyeste roman, Kukene/Kukane. Av en eller annen grunn er romanen utgitt både på bokmål og på nynorsk i ett og samme bind. Boken er altså nøyaktig dobbelt så tykk som den egentlig trenger å være. Under min lesning valgte jeg å hoppe jeg litt frem og tilbake mellom de to målformene, og jeg vil anslå at jeg leste omtrent 50 % av boken på bokmål og 50 % på nynorsk.

I åpningscenen mister hovedpersonen Tander sitt forplantningsorgan mens han står i dusjen. Det lander på baderomsflisene med et klask. Scenen er forholdsvis udramatisk skildret, og slett ikke blodig. Der organet har vært, er det nå bare et hull. Hva gjør man når man er rammet av penissjokk?

Tander plasserer penisen i fryseren i håp om at den kan sys på igjen. I løpet av romanen gjør han ulike forsøk på å finne ut om lemmet kan gjenforenes med sin eier igjen, og leseren blir gjort kjent med hvordan dette manndomstapet påvirker ikke bare Tander selv som individ og mann, men også hans familie og lokalsamfunnet han lever i. For selv om de fleste penisinnehavere vanligvis holder organet for seg selv, og sågar skjuler det for sine omgivelser, har det en viktig sosial rolle både for reproduksjon og rekreasjon innenfor den familiære sone, og som identifikasjonsmarkør og premissgiver for menneskelig interaksjon i det videre samfunnet. 

Erlend Loe reiser en del interessante spørsmål knyttet til maskulinitetens plass i de sosiale rammene som menneskelivet utspiller seg innenfor. For de aller, aller fleste betyr dette den kjønnsbinære samfunnsorden som har vært enerådende siden de første organismene begynte å formere seg gjennom sammensmeltning av kjønnsceller for ca. 1.05 milliarder år siden. Så kan man undres om Loe forsøker å si noen sannhetens ord til de som har forsøkt å motarbeide dette paradigmet det siste tiåret. Nå må det nevnes at boken ikke inneholder eksplisitt «anti-woke» retorikk, så det kan jo også tenkes at forfatteren først og fremst hadde noe så hverdagslig som impotens og tap av virilitet i tankene da han skrev boken. 

Med tanke på den i grunnen skrekkelige hendelsen som innleder og danner premisset for bokens handlingsgang, er det ikke urimelig å anta at romanen er ubehagelig lesning for mannlige lesere. De fleste vil trolig se på det å miste penis (og scrotum!) som litt av et marerittscenario. Disse leserne kan imidlertid beroliges, for boken er riktig så morsom. Den er på ingen måte realistisk, og samtlige karakterer er karikerte inntil det parodiske. Faktisk lo jeg høyt flere ganger under lesningen, delvis på grunn av Erlend Loes underfundige prosa, men også på grunn av de (forhåpentligvis) usannsynlige situasjonene som skildres levner ingen tvil om at bokens viktigste formål er å more leserne, selv om det selvfølgelig ligger et reelt alvor under overflaten, som i all god satire. Jeg ble i hvert fall grundig underholdt av denne merkelige romanen. Noen vil kanskje si at de siste kapitlene bryter litt med tonen og tematikken i boken forøvrig, men jeg synes det fungerte bra. Og jeg humret godt over romanens siste setning: 

Hvis du har behov for å snakke med noen etter å ha lest denne boken, ta kontakt med kommunens peniskonsulent.

Jeg likte boken godt og anbefaler den gjerne til både mannlige og kvinnelige lesere. (Kanskje til «evnukk-kjønnede» også, om man skal driste seg til å inkludere de nye kjønnskategoriene som de siste årene er blitt postulert fra venstreradikalt kjønn.) Du blir kanskje ikke et klokere og mer reflektert menneske av å lese Kukene/Kukane, men du kommer antageligvis til å humre deg igjennom en uhøytidelig røverhistorie som både er oppfinnsom og velskrevet.