Würmstuggu

Dette brevet dukka opp i postkassa vår for ei tid sidan: Kjære Würmstuggu Det siste året har jeg begynt å interessere meg for nettpublikasjoner som tilfredsstiller mine moderate behov. Denne «bloggen» inneholder mye schpaa content. Kunne dere skrevet litt mer om musikk? Det jeg ønsker aller mest, er en anmeldelse av Oxiplegatz’ album «Worlds and Worlds» fra 1996. Med vennlig hilsen Mann (44)  Østlandet Kjære Mann (44) Takk for brev. Sjølvsagt kan me skrive nokre setningar om « Worlds and Worlds» . Oxiplegatz er Alf Svensson s soloprosjekt som ga ut tre plater på 1990-talet. Svensson har bakgrunn frå det populære death metal-bandet At the Gates , der han spelte gitar. Oxiplegatz er litt vanskeleg å plassere sjangermessig, for musikken er ganske eklektisk, ja, eigentleg lyt ein vel seie bisarr, men grunnstammen er black metal; elles finst det element frå både death metal, symforock, prog og jazz her. Ja, det er vel dette dei kallar avant garde metal...

Tex Willer: Teton Pass Egmont, 2020 «Teton Pass» av Mauro Boselli og Aldonso Font «Vokt deg for ulven!» av Antonio Serra og Patrizia Mandanici «En felle for Kit» av Moreno Burattini og Raffaele Della Monica «Morderens stemme» av Fabrizio Accatino og Giorgio Trevisan «Den siste mimbreno» av Majo Det er en ny Tex Willer-bok i farver ute. Denne har fem historier av ymse kvalitet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre de foreliggende historienes objektive kvaliteter. Først ute er Mauro Boselli og Alfonso Font s «Teton Pass». I denne historien er det Kit Carson som har hovedrollen. Historien er fin, den, i all sin enkelhet. Handlingen utspiller seg i Jackson Hole, Wyoming, der Kit er nødt til å beskytte enken etter en myrdet sheriff mot noen banditter som er ute etter å kvitte seg med brysomme vitner. I denne fortellingen bygges spenningen opp over nokså lang tid -det blir sågar pl...

Vi har mottatt et brev fra to herrer som etter poststempelet å dømme synes å komme fra Oslo. Her er brevet: Vi er to hvite, heteroseksuelle gubber som pusher 50 som leser Würmstuggu med stor interesse, selv om vi av og til blir sjokkert over innholdet på denne «bloggen». Vi har noen spørsmål til redaksjonen: 1. Hvilke pop/rock-album har dere hørt på i det siste? 2. Hva mener dere om det kommunale fritidstilbudet for ungdom på Oslos østkant? Med vennlig hilsen Torfinn Høegh og Lars Winding-Troell Etter votering har Würmstuggu-redaksjonen vedtatt at det er redaktør Dalberg som får i oppdrag å besvare dette brevet. Her er svaret hans: Den siste uken har jeg hørt meget på «Obsidian» , den siste utgivelsen til det britiske tungrockbandet Paradise Lost . Dette er det tredje albumet siden «The Plague Within» fra 2015, albumet der disse ærverdige veteranene tok opp tråden fra sine tidlige, nokså sublime plateutgivelser og demonstrerte at de endelig hadde gjenf...

Å kle seg adekvat Drama i én akt Dramatis personae: Dalberg. Levemann.  Myhre. Bibliotekar. En forstadsgate. Næringsbygg, rekkehus og boligblokker. Det er ettermiddag. Vegetasjon og belysning vitner om at det er sent om våren. Dalberg. (Går og snakker i mobiltelefonen.) Joda, jeg skal betale tilbake pengene. (Får øye på Myhre, som kommer gående i motsatt retning.) Jeg må legge på. God aften. Myhre . Dalberg! Det var en stund siden.  Dalberg. Ja, sannelig. Godt å se Dem, Myhre! Hvordan går det? Myhre. Joda, det går slett ikke verst. Jeg opplever betydelige fremganger både privat og i arbeidslivet. Dalberg. Det gleder meg å høre. For meg går jo alt i sin vanlige tralt. De vet, man har jo litt av hvert å gjøre. Myhre. Godt, godt. Men si meg, hva slags outfit går De med idag? Dalberg. Hvorfor spør De? Kan De ikke se hva jeg har på meg? Myhre. Nei. Jeg er blitt rammet av midlertidig blindhet.  Dalberg. Jeg skjønne...

og der ligger de knoklene vrengt innover mot seg selv som svaret på et  ukjent spørsmål Illustrasjon: Johannes Sluper, 1572

Tex Willer nr. 666 «Makuas hevn» av Pasquale Ruju og Alfonso Font Egmont, 2020 Da har jeg lest avslutningen av historien som begynte i forrige nummer. Siden sist har jeg lest meg opp på hovedpersonen Makua, som også var hovedpersonen i en historie fra 2013 (som jeg vil komme tilbake til i en senere bloggpost), og det har farvet min lesning av «Makuas hevn» en hel del. I anmeldelsen av den første delen profeterte jeg hevn og blodsutgydelser, og (SPOILER ALERT!) det får vi nok av her, men ikke helt på den måten jeg tenkte meg. Ikke det at det er Pasquale Ruju byr på noe enestående eller revolusjonerende med hensyn til genre eller narrativ struktur, men handlingen føles fräsch, og historien fungerer bra, selv om den helt sikkert er flere hakk for voldelig for mange potensielle lesere. For det er virkelig høy bodycount her.  Som vanlig er Tex og Kit lite mer enn pappfigurer uten psykologisk dybde og med nærmest overmenneskelige egenskaper både når det gjelder våpenbru...