Jeg dras mot toner som jeg knapt kan høre,
men som jeg kjenner kroppslig og forstår,
om ikke med forstanden, så med øret.
Jeg nøler først, men lar meg så forføre
av lyd som gjennom hundrevis av år
har fengslet sjeler, renset deres sår,
og sådd i dem en tørst for jord og ånd.
En klang av jern mot jern, syntetisk jammer,
og orgeltoner spilt med sikker hånd,
vevd sammen med tonale silkebånd
og slått i stykker med en rusten hammer.
Jeg står og lytter mens historiens flammer
fortærer partituret, etterlater
i tiden et forkullet, stille krater.
(Illustrasjon: Bill Everett)
(Illustrasjon: Bill Everett)
Kommentarer
Legg inn en kommentar