Gå til hovedinnhold

Das eine Mal als Tragödie, das andere Mal als Farce




William Taubman 

Khrushchev - The Man and His Era (2003)


1950- og 60-årene var en endringens tid i Sovjetunionen. Josef Stalins blodsutgydelser tok endelig slutt, og det begynte å gå opp for lederskapet ilandet at det var på tide med reformer, både politiske og økonomiske. Nikita Khrusjtsjov var mannen bak disse reformene, de mest omfattende i reformkommunistisk retning siden NEP-tiden (og før Gorbatsjovs demontering av hele det kommunistiske systenet). 


William Taubman har skrevet en svært lesverdig og grundig biografi om en av etterkrigstidens mest betydningsfulle politiske ledere. Som leder for den kommunistiske verdensbevegelse, og som øverste politiske leder for den reelt eksisterende sosialismens høyborg, Sovjetunionen, hadde han stor innflytelse på utviklingen nasjonalt og internasjonalt, en innflytelse som fortsatt merkes, jf. Krim-krisen. Boken er omfangsrik (over 800 sider) og henter informasjon fra et bredt spekter av kilder, hvorav de fleste selvsagt er hentet fra russiske arkiver. Forfatteren har også intervjuet med Khrusjtsjovs barn og andre slektninger.


Khrusjtsjov gikk seirende ut av maktkampen innad i det sovjetiske kommunistpartiet etter Josef Stalins død i 1953, og innså at kompromissløs kommandoøkonomi og blodig represjon ikke nødvendigvis var veien til sosialismens lysende fremtid. Med arbeiderklassebakgrunn, politisk teft og en pragmatisk (om enn ortodoks) tilnærming til marxist-leninismen steg han raskt i gradene i kommunistpartiet i 1930-årene. Under Den store terroren 1936-38 var han dypt involvert i utrenskningene og undertegnet en mengde dødsdommer. Etter å ha hatt sentrale posisjoner i partiledelsen i Kiev og Moskva, fikk han i 1939 fast plass i politbyrået. Her bygget han seg opp en solid maktbase som gav ham muligheten til å utmanøvrere sine motstandere i 1953-54. 


Khrusjtsjov var en motsetningsfylt mann. Det sier seg selv at for å være øverste leder i et kommunistisk regime, må man være et rasshøl. Når man støtter seg til den videnskapelige sosialismen og pr. definisjon er på parti med historiens innerste lover, er moral ikke annet enn borgerlig selvbedrag med et høyst kontrarevolusjonært potensial. Likevel hadde Khrusjtsjov et anstrøk av anstendighet. Han viste engasjement for vanlige folk, både i ord og gjerninger. Han gikk inn for å bedre befolkningens materielle kår og innførte en rekke liberale reformer. Konsentrasjonsleirene i GULag-systemet ble tømt i løpet av 50-årene, og det sovjetiske samfunnet ble i det hele tatt mindre dødelig. Han tok også et (riktignok sterkt begrenset) oppgjør med stalinismen, en prosess som ble innledet med "den hemmelige talen" ved Kommunistpartiets 20. kongress i 1956.


Taubman bruker selvsagt også mye plass på Khrusjtsjovs til dels dristige landbrukspolitikk og hans i aller høyeste grad dristige militær- og utenrikspolitikk. En økonomisk motivert omlegging av forsvaret og tilhørende satsning på raketter og kjernefysisk paritet, førte som kjent til utfordringer for verdensfreden i 1960-årene. Taubman tegner et nyansert bilde av en sammensatt mann som hadde en sterk vilje til makt, og som til tross for mangelfull utdannelse og en ikke altfor sofistikert forståelse av marxismen, en ideologi som først og fremst fungerte som sovjetstatens statsbærende politiske teologi, klarte å stige til maktens tinde i et system som premierte ideologisk rettroenhet fremfor politisk rasjonalitet og nytenkning. Khrusjtsjov kompenserte for sin begrensede skolering med menneskekjennskap og et talent for alliansebygging, og han brakte også et element av menneskelighet inn i ledelsen av det totalitære sovjetsystemet. 


Denne biografien henvender seg til den allminnelig interesserte leser. Den regnes som den første vestlige Khrusjtsjov-studien som virkelig går i dybden. Skal du bare lese én Khrusjtsjov-biografi, bør det bli denne. Check it out!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n