William Taubman
Khrushchev - The Man and His Era (2003)
1950- og 60-årene var en endringens tid i Sovjetunionen. Josef Stalins blodsutgydelser tok endelig slutt, og det begynte å gå opp for lederskapet ilandet at det var på tide med reformer, både politiske og økonomiske. Nikita Khrusjtsjov var mannen bak disse reformene, de mest omfattende i reformkommunistisk retning siden NEP-tiden (og før Gorbatsjovs demontering av hele det kommunistiske systenet).
William Taubman har skrevet en svært lesverdig og grundig biografi om en av etterkrigstidens mest betydningsfulle politiske ledere. Som leder for den kommunistiske verdensbevegelse, og som øverste politiske leder for den reelt eksisterende sosialismens høyborg, Sovjetunionen, hadde han stor innflytelse på utviklingen nasjonalt og internasjonalt, en innflytelse som fortsatt merkes, jf. Krim-krisen. Boken er omfangsrik (over 800 sider) og henter informasjon fra et bredt spekter av kilder, hvorav de fleste selvsagt er hentet fra russiske arkiver. Forfatteren har også intervjuet med Khrusjtsjovs barn og andre slektninger.
Khrusjtsjov gikk seirende ut av maktkampen innad i det sovjetiske kommunistpartiet etter Josef Stalins død i 1953, og innså at kompromissløs kommandoøkonomi og blodig represjon ikke nødvendigvis var veien til sosialismens lysende fremtid. Med arbeiderklassebakgrunn, politisk teft og en pragmatisk (om enn ortodoks) tilnærming til marxist-leninismen steg han raskt i gradene i kommunistpartiet i 1930-årene. Under Den store terroren 1936-38 var han dypt involvert i utrenskningene og undertegnet en mengde dødsdommer. Etter å ha hatt sentrale posisjoner i partiledelsen i Kiev og Moskva, fikk han i 1939 fast plass i politbyrået. Her bygget han seg opp en solid maktbase som gav ham muligheten til å utmanøvrere sine motstandere i 1953-54.
Khrusjtsjov var en motsetningsfylt mann. Det sier seg selv at for å være øverste leder i et kommunistisk regime, må man være et rasshøl. Når man støtter seg til den videnskapelige sosialismen og pr. definisjon er på parti med historiens innerste lover, er moral ikke annet enn borgerlig selvbedrag med et høyst kontrarevolusjonært potensial. Likevel hadde Khrusjtsjov et anstrøk av anstendighet. Han viste engasjement for vanlige folk, både i ord og gjerninger. Han gikk inn for å bedre befolkningens materielle kår og innførte en rekke liberale reformer. Konsentrasjonsleirene i GULag-systemet ble tømt i løpet av 50-årene, og det sovjetiske samfunnet ble i det hele tatt mindre dødelig. Han tok også et (riktignok sterkt begrenset) oppgjør med stalinismen, en prosess som ble innledet med "den hemmelige talen" ved Kommunistpartiets 20. kongress i 1956.
Taubman bruker selvsagt også mye plass på Khrusjtsjovs til dels dristige landbrukspolitikk og hans i aller høyeste grad dristige militær- og utenrikspolitikk. En økonomisk motivert omlegging av forsvaret og tilhørende satsning på raketter og kjernefysisk paritet, førte som kjent til utfordringer for verdensfreden i 1960-årene. Taubman tegner et nyansert bilde av en sammensatt mann som hadde en sterk vilje til makt, og som til tross for mangelfull utdannelse og en ikke altfor sofistikert forståelse av marxismen, en ideologi som først og fremst fungerte som sovjetstatens statsbærende politiske teologi, klarte å stige til maktens tinde i et system som premierte ideologisk rettroenhet fremfor politisk rasjonalitet og nytenkning. Khrusjtsjov kompenserte for sin begrensede skolering med menneskekjennskap og et talent for alliansebygging, og han brakte også et element av menneskelighet inn i ledelsen av det totalitære sovjetsystemet.
Denne biografien henvender seg til den allminnelig interesserte leser. Den regnes som den første vestlige Khrusjtsjov-studien som virkelig går i dybden. Skal du bare lese én Khrusjtsjov-biografi, bør det bli denne. Check it out!
Kommentarer
Legg inn en kommentar