Gå til hovedinnhold

I strid med seg sjølv

Ein stad mellom angeren og uskulden ligg aggresjonen, denne dynamiske kjensla som peiker framover, men samstundes ikkje kan la sovande hunder liggje. Aggresjon verkar som eit drivhjul i historia, ikkje berre i den røyndomen dei fleste opplever som reelt eksisterande, men også i fiksjonen og i dei språkleg-konseptuelle kompleksa me kallar idéar. Idéane driv både historia og fiksjonen fram mot det ein vonleg kan kalle eit høgare medvit. I teikneserieromanen Ring of Roses skildrar Das Petrou og John Watkiss eit kontrafaktisk England der reformasjonen aldri fekk politiske konsekvensar, og der Den katolske kyrkja held fram med å ha ein stor grad av politisk kontroll. Denne situasjonen har ført til at den teknologiske utviklinga har stagnert, slik at det 90-talet forteljinga utspeler seg i, liknar meir på 1930-talet, og eit reaksjonært regime må hanskast med folkemassar som ikkje har høge tankar om biskopen av Rom. Det handlar altså om eit hus i strid med seg sjølv. Me fylgjer ein advokat som rullar opp eit stort komplott sett i verk av erkekonservative prelatar som ikkje er redde for å gå over lik, ja lik i verkeleg store mengder, for å halde folket nede. Det moralske universet handlinga utspeler seg i er prega av grånyansar, snarare enn svart/kvitt, som vanleg er i thrillarar av dette slaget. Dette er ikkje historia om den onde Romarkyrkja som strir i mot framskrittet og humaniteten; det handlar like mykje om spenninga mellom reaksjonære og framstegsvenlege krefter innanfor kyrkja, men utan at desse vert til dei karikaturane vi kjenner frå populærlitteraturen. Denne tematiske ramma står i kontrast til Watkiss' kontrastfylde, chiaroscuro-prega teikningar, som på elegant vis får fram akkurat det som krevst av historia, for så å la alt det andre stå igjen i det ytste mørkret. Sjølv om det er ei spenning mellom det litterære og det visuelle, rommar sistnemnte óg mykje av den tematikken historia krinsar rundt - kampen mellom gamle og nye idéar, politisk og sosial aggresjon, fortida som kjelde til, og motgift mot, progresjon (Watkiss er samstundes klassisist á la Alex Raymond og modernist) og balansegangen mellom orden og kaos, elitar og massar, liberalitet og autoritet. Intrigen er intelligent bygd opp, og karakterane er truverdige, særleg dei to hovudpersonane. Det er klart at ein fiktiv konstruksjon aldri vil kunne seie noko essensielt om årsakene til dei prosessane som skapar idéane som samtida kviler på, til det har me filosofien og teologien, men det er heller ikkje poenget. Fiksjonen set dei eksisterande oppfatningane i relieff, kastar eit framandvore ljos på dei og vekkjer undringa over korleis me har kome dit me er i dag, og kor ferda går vidare. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et