Ein stad mellom angeren og uskulden ligg aggresjonen, denne dynamiske kjensla som peiker framover, men samstundes ikkje kan la sovande hunder liggje. Aggresjon verkar som eit drivhjul i historia, ikkje berre i den røyndomen dei fleste opplever som reelt eksisterande, men også i fiksjonen og i dei språkleg-konseptuelle kompleksa me kallar idéar. Idéane driv både historia og fiksjonen fram mot det ein vonleg kan kalle eit høgare medvit. I teikneserieromanen Ring of Roses skildrar Das Petrou og John Watkiss eit kontrafaktisk England der reformasjonen aldri fekk politiske konsekvensar, og der Den katolske kyrkja held fram med å ha ein stor grad av politisk kontroll. Denne situasjonen har ført til at den teknologiske utviklinga har stagnert, slik at det 90-talet forteljinga utspeler seg i, liknar meir på 1930-talet, og eit reaksjonært regime må hanskast med folkemassar som ikkje har høge tankar om biskopen av Rom. Det handlar altså om eit hus i strid med seg sjølv. Me fylgjer ein advokat som rullar opp eit stort komplott sett i verk av erkekonservative prelatar som ikkje er redde for å gå over lik, ja lik i verkeleg store mengder, for å halde folket nede. Det moralske universet handlinga utspeler seg i er prega av grånyansar, snarare enn svart/kvitt, som vanleg er i thrillarar av dette slaget. Dette er ikkje historia om den onde Romarkyrkja som strir i mot framskrittet og humaniteten; det handlar like mykje om spenninga mellom reaksjonære og framstegsvenlege krefter innanfor kyrkja, men utan at desse vert til dei karikaturane vi kjenner frå populærlitteraturen. Denne tematiske ramma står i kontrast til Watkiss' kontrastfylde, chiaroscuro-prega teikningar, som på elegant vis får fram akkurat det som krevst av historia, for så å la alt det andre stå igjen i det ytste mørkret. Sjølv om det er ei spenning mellom det litterære og det visuelle, rommar sistnemnte óg mykje av den tematikken historia krinsar rundt - kampen mellom gamle og nye idéar, politisk og sosial aggresjon, fortida som kjelde til, og motgift mot, progresjon (Watkiss er samstundes klassisist á la Alex Raymond og modernist) og balansegangen mellom orden og kaos, elitar og massar, liberalitet og autoritet. Intrigen er intelligent bygd opp, og karakterane er truverdige, særleg dei to hovudpersonane. Det er klart at ein fiktiv konstruksjon aldri vil kunne seie noko essensielt om årsakene til dei prosessane som skapar idéane som samtida kviler på, til det har me filosofien og teologien, men det er heller ikkje poenget. Fiksjonen set dei eksisterande oppfatningane i relieff, kastar eit framandvore ljos på dei og vekkjer undringa over korleis me har kome dit me er i dag, og kor ferda går vidare.
Würmstuggus klarsyntredaksjon har atter funnet frem krystallkulen for å se hva det kommende året har å by på. 1. Donald Trump må gå av som president etter å ha blitt dømt i retten. J.D. Vance tar over, og de fleste synes han gjør en god jobb som den frie verdens leder. 2. Ukraina gjenerobrer alt tapt land fra Russland. 3. Antallet trygdede går ned i Norge. 4. Norske milliardærer som har emigrert til Sveits, begynner å få samvittighetskvaler, og mange av dem velger å remigrere til Norge for å hjelpe til med å finansiere staten. 5. Norge slår England i finalen i verdensmesterskapet i fotball. 6. Sex går av moten. 7. Høyrepopulismen går kraftig tilbake i Europa. 8. Palestinerne innser at Israel er deres venner, og at de jødiske bosetterne på Vestbredden bare er der for å helpe dem. 9. Sportsjournalistene blir endelig anerkjent som en viktig yrkesgruppe. 10. Det råder full harmoni i Würmstuggu-redaksjonen. 11. VG og Dagbladet oppdager at de som er in...

Kommentarer
Legg inn en kommentar