Malmstemmene fra katedralens tårn

Sheelagh Ellwood: Franco (1994)

Fransisco Franco var Vest-Europas siste diktator og en av de få ikkesosialistiske etterkrigsdiktatorene i Europa. Hans regime strakk seg fra den spanske borgerkrigen og frem til hans død i 1975. Sheelagh Ellwoods biografi er en nøktern fremstilling av hans liv, fra barndommen i Galicia, via hans militære karriere og deltagelse i borgerkrigen og til hans lange periode på maktens tinde. Boken gir et godt innblikk i Spanias turbulente år forut for borgerkrigen - en periode som gjorde landet til en veritabel heksegryte av politiske bevegelser med sterkt divergerende ideologiske orienteringer. Ellwood bruker ikke alt for mye plass på borgerkrigens forløp, det er den politiske utviklingen i 40-, 50-, 60- og 70-årene som står i fokus her. Og utvikling var det, selv om det kan være lett å tenke seg Francos katolsk-nasjonalistiske diktatur som en statisk affære. Men faktum er at hans parti FET y de las JONS var en koalisjon bestående av en rekke fraksjoner som ikke på noen måte var enige om alt. Her fantes republikanere og royalister, konservative og fascister, sekularister og katolikker, kapitalister og korporatister, men felles for dem alle var at de var nasjonalister og antikommunister. Som bevegelsens samlende leder og midtpunkt var Franco likevel aldri truet. Han var egenrådig og spilte de ulike fraksjonene ut mot hverandre, og etterhvert antok regimet et klart katolsk-konservativt autoritært preg. Brutal forfølgelse av opposisjonen preget diktaturets tidlige fase, men etterhvert antok represjonen en mindre intensiv form. I 1960-årene stod økonomisk og administrativ modernisering, ledet av de ofte Opus Dei-affilierte teknokratene, på dagsordenen. Ellwood holder en saklig tone gjennom hele boken - ja, man kan nesten si at språkføringen er tørr. Men boken gir et godt innblikk i livet og livsverket til en mann som man på godt norsk kan karakterisere som en arrogant drittsekk.

Helge Rønning: Den umulige friheten - Henrik Ibsen og moderniteten (2006)

Jeg pleier ikke å lese mye litteraturteori, men denne boken om Henrik Ibsen fenget meg. Det er blitt en floskel at Ibsens geni ligger i hans tidløshet, hans umiddelbare forståelse av den menneskelige tilstand, men Helge Rønning plasserer Ibsens forfatterskap i en idéhistorisk kontekst. Det sene 19. århundret var en brytningstid der liberale, konservative og sosialistiske idéer utkjempet en veldig kulturkamp i aviser, bøker og pamfletter over hele Europa. Det er interessant å se hvorledes disse idéene om makt og frihet kommer til uttrykk i Ibsens skuespill i de ulike fasene av dramatikerens liv. Et sentralt tema i boken er den aristokratisk anlagte Ibsens balansegang mellom liberalismens frigjøringsprosjekt og paternalistisk elitisme. Et annet er individets plass i samfunnet - er mennesket først og fremst et sosialt vesen, eller står det til syvende og sist alene? Det er lett å finne igjen disse temaene i ulike avskygninger i hans skuespill gjennom hele hans karriere. Digger du Ibsen, bør du ta en titt på denne boken.

Jim Starlin, Ron Lim: The Infinity War (1992)

Helt siden 1970-årene har Jim Starlin vært den fremste kronikøren av kosmisk drama i Marvel-universet. Hans nyskapende arbeid på Captain Marvel og Warlock var utgangspunktet for det som i virkeligheten har blitt en lang saga der hans personifiserte dødsdrift Thanos spiller den sentrale rollen - ofte med Warlock som motpol. Foruten den i utgangspunktet psykologiske tematikken dreier dette veldige dramaet seg om spørsmål som den frie vilje, virkelighetens formbarhet og materiens og åndens iboende dualitet. Alt sammen med et stadig mer omfattende panteon av intrigerende kosmiske makter som bakteppe, og med superheltene løpende rundt i forgrunnen. The Infinity War er oppfølgeren til The Infinity Gauntlet fra 1991. Dessverre er 90-talls-starlinismen kun en blek skygge av mannens kreative triumfer fra 70-tallet. War er ikke like god som Gauntlet, noe som dels skyldes historiens etterhvert repetitive preg, og dels at Ron Lim er en langt svakere tegner enn George Perez, som tegnet brorparten av Gauntlet. Men for all del - dette er underholdende, og håndverket er mer enn kompetent. En artig detalj ved Infinity War er at vår hjemlige poet Rolf Jacobsen er sitert i åpningsscenen i nummer 3.

"skyggen din, den hvite

som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme deg mere." (Fra "Skyttsengelen")