Sovjetrepublikken ble proklamert 21. mars 1919, etter at President Mihály Károlyi hadde gått av og bedt det sosialdemokratiske partiet om å danne regjering. Sosialdemokratene ønsket å sikre sin maktbase ved å få med det nylig dannede kommunistpartiet (med deres nære bånd til det russiske kommunistpariet og den russiske stat). Her er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis var noen dyp antagonisme mellom kommunister og sosialdemokrater på denne tiden. Det norske arbeiderparti var som kjent tilhengere av bolsjevikrevolusjonen og medlem av Komintern fra 1919 til 1923.
Béla Kun var den sentrale lederskikkelsen i kommunistpartiet. Han hadde bakgrunn som journalist med sosialdemokratiske sympatier og hadde kjempet for Østerrike-Ungarn under første verdenskrig, før han endte opp som krigsfange i Russland i 1917. Der hadde han konvertert til kommunismen og blitt kjent med flere av de ledende bolsjevikene, deriblant Lenin. Under oppholdet i Russland markerte Kun seg på venstrefløyen i kommunistpartiet og kritiserte Lenin for hans pragmatisme. Kun var med på å stifte det ungarske kommunistpartiet i november 1918.
Våren 1919 satt Kun og flere andre ledende kommunister i fengsel i Ungarn. Likevel ble han sett på som så viktig for sosialdemokratene, at han ble invitert til forhandlinger om en felles regjeringsplattform. Kun krevde en sammenslåing av de to partiene samt en rekke radikale anordninger. Han fikk viljen sin, og 21. mars ble Den ungarske sovjetrepublikken proklamert under ledelse av et sammenslått sosialistparti. Béla Kun og hans kommunister hadde gjennomført et kupp i den unge demokratiske republikken.
Béla Kun fikk formelt posten som utenriksminister, men ble i realiteten det nye regimets faktiske leder. Han gikk i gang med å nasjonalisere det meste av privat eiendom og gikk inn for kollektivisering av landbruket (i motsetning til Lenin, som i første omgang nøyde seg med å redistribuere jorden). Den lite gjennomtenkte økonomiske politikken tvang myndighetene til å iverksette tvangsrekvirering av korn fra bøndene for å skaffe mat til den urbane befolkningen i landet. Denne radikale politikken gjorde ham ikke populær, og selv blant hans allierte var det mange som uttrykte misnøye.
Kuns regime, som opprinnelig hadde surfet på en bølge av nasjonalisme og sosial radikalisme, begge deler reaksjoner på militær-politiske og økonomiske konsekvenser av første verdenskrig, mistet etterhvert den støtte det hadde, både i folket og hos de sosialdemokratiske koalisjonspartnerne. Kuns løsning, som han hadde plukket opp fra sitt russiske forbilde, og som skulle bli et varemerke for så godt som alle marxistiske regimer, var terror. Den røde terroren, utført av kommunistenes paramilitære styrker, gikk utover reelle og antatte fiender av regimet, og mellom fem og seks hundre personer ble tatt av dage i revolusjonstribunaler i løpet av sommeren 1919.
Men sovjetrepublikkens dager var talte. Militære operasjoner for å gjenerobre land fra Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia mislyktes, og innenrikspolitikken mistet all sin folkelige støtte. Sovjetrepublikkens ledere flyktet landet, og et høyreorientert regime overtok. Bela Kun kom seg til Russland, der han begynte å arbeide for Komintern.
Som en slags skjebnens ironi endte Kun selv opp som offer for rød terror - Stalins terror. Som så mange av Kominterns funksjonærer, særlig de utenlandske, ble han offer for Stalins utrenskninger i 1930-årene. Han ble arrestert av NKVD i 1937 og endte antageligvis sine dager med et velrettet nakkeskudd i sosialismens tjeneste.
Kommentarer
Legg inn en kommentar