Gå til hovedinnhold

There will be time to murder and create

"Ubygde kraftverker, ukjente stjerner - 
Skap dem med skånet livs dristige hjerner"


At kunstnere inntar posisjonen som nyttige idioter for blodige diktaturer, er intet nytt. Nordahl Grieg ga en varm og inderlig forsvarstale for Moskvaprosessene med sin roman Ung må verden ennu være, Espen Haavardsholm skildret "sosialismens fyrtårn", Albania, med stor sympati og entusiasme i Historiens kraftlinjer, og Knut Hamsuns engasjement på vegne av Hitlers nasjonalsosialistiske Tyskland er vel kjent.
 
Dagens fremste norske representant for denne stolte tradisjonen er Morten Traavik, som i flere år har fungert som talerør for Den demokratiske folkerepublikken Korea. Om hans kunstneriske samarbeide med regimet skyldes blind naivitet eller faktisk støtte, skal ikke jeg ta stiling til (dog må det nevnes at opplyste og politisk modne kunstnere tilhører sjeldenhetene), men faktum er at han rent objektivt legitimerer Kim-dynastiets lukkede sosialistiske rike med sin virksomhet. At hans prosjekter også omfavnes av Festspillene i Bergen, er bare trist.


Jim Shooter 1967
En annen kontroversiell figur med det kreative som sitt virkefelt er Jim Shooter. Shooter er mest kjent som sjefredaktør for Marvel Comics på 1980-tallet, men han startet sin karriere allerede som tenåring i 1960-årene, som forfatter for DC. Diversions of the groovy kind har gravd frem en historie av Shooter og Curt Swan fra Superman nr. 220 (1969) om et pikant møte mellom Superman og the Flash. Historien begynner med at begge superheltene våkner opp ikledd hverandres kostymer og med hukommelsestap. Begge to havner i en identitetskrise, for hvem er de egentlig, når det ytre ikke stemmer overens med den innvendige opplevelsen av selvet, og hvorfor har de på seg en annen manns klær? 

Jim Shooter, som ikke var mer enn 18 år og i den sårbare overgangsfasen fra barn til voksen da han skrev denne historien, kjente helt sikkert denne problemstillingen på kroppen selv. Det er også nærliggende å tillegge den identitetskrisen som utforskes her en seksuell karakter, for det er to unge menn med et uforløst og uavklart forhold til det motsatte kjønn det handler om. The Flash er i et fast forhold med en kvinne han ikke synes å nære følelser for, og Superman forsøker å opprettholde et slags forhold til en kvinne, dels som venn, dels som motvillig objekt for hennes attrå, ved hjelp av løgner, forkledning og en utstudert balansegang mellom to motstridende sider av sin identitet. 

Vi ser også Flash forsøke å skape seg en akseptabel fasade ved å lage seg en forkledning, for rent fysisk å fremstå som den personen han tror samfunnet ønsker at han er. Det er nok en del unge homoseksuelle som kjenner seg igjen her.

 
Men er det rett å leve et liv som går på akkord med den en føler at en er innerst inne? Finnes det en vei ut av denne selvpåførte, eller skal man kanskje si sosialt påkrevde, maskeraden? En av nøkkelscenene i historien skildrer et nattlig møte mellom de to unge herrer i en park. Scenen oser av seksuell spenning - en higen etter kontakt og samtidig tvil og frykt for avvisning. Kanskje en mulighet til å få avklart hvem man egentlig er.
 
 
Det hele løser seg til slutt. Identitetskrisen får sin endelige avklaring når de to superheltene bestemmer seg for å kle av seg i en mørk kjeller og bytte bekledning. Brikkene faller på plass, og deres personlige integritet gjenopprettes når det ytre til slutt stemmer overens med det indre. Shooters budskap er at det å tvile på egen identitet og seksualitet er noe som er forståelig og tillatelig så lenge man klarer å finne tilbake til seg selv, selv om dette selvet kan oppfattes som et uttrykk for sosial tvang eller, som i fiksjonen, et litterært grep for å lære leseren en lekse. 



La meg avslutningsvis anbefale diktet "Church Going" av Philip Larkin. Dikter er en kontemplasjon i jambisk pentameter over religionens tiltrekningskraft og det helliges formodede bestandighet i en forgjengelig verden. Diktet kan leses her.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et