Gå til hovedinnhold

Språk er makt


Språk er makt. Ikke bare er språket et mektig våpen i hendene på de som vet å bruke det riktig og effektivt, språket har også makt over hvordan vi tenker og hvilke oppfatninger vi danner oss av verden rundt oss.

På samme måte som samfunnet forandrer seg, forandrer språket seg. Dette kan skje på en organisk måte, der den alminnelige språkbruken gjennomgår en forandring som reflekterer de endrede holdninger i samfunnet, eller på en mer proaktiv måte gjennom politiske vedtak. Her har Språkrådet spilt en overmåte viktig rolle.

Likevel må det medgis at språket er en seig materie. Spesielt skriftspråket har ofte vært en hemsko for progressive strømninger i samtiden. Heldigvis har vi i Norge vært velsignet med en opplyst øvrighet som har vært klar over den politiske sprengkraften som finnes i det talte og skrevne ord, og som derfor har latt den offentlige språkbruk preges av fremskrittets ideer.

I Norge snakker vi ikke lenger om lærerinner, sykepleiersker og koldjomfruer, og organisasjonene her til lands holder seg ikke lenger med formenn og talsmenn. På samme måte som samfunnet har åpnet seg mer og mer for kvinners aktive deltagelse i det offentlige liv, har språket endret seg i retning av kjønnsnøytralitet i de sammenhenger der kjønn er av underordnet betydning. Få vil vel si seg uenig i at det spiller liten rolle hvilket kjønn læreren eller sykepleieren har, så lenge han eller hun gjør jobben sin på en god måte, og titler som "formann" og "talsmann" har idag en arkaisk klang som smaker av patriarkat og kvindeundertrykkelse. Til og med Norgest mest reaksjonære parti Fremskrittspartiet ledes nå av en leder, ikke av en formann.

Tendensen er, kort sagt, at folk i stadig større grad omtales for hvem de er, ikke gruppen de tilhører. Dette gjelder ikke bare kjønn, men også nasjonalitet, rase, religion, klassetilhørighet etc. Kort sagt, svake grupper som har særlig behov for beskyttelse, blir sakte, men sikkert inkludert i det store "vi". Reaksjonære krefter, både i politisk og språklig forstand (som forøvrig ofte dreier seg om det samme) motsetter seg selvsagt dette, og insisterer på å holde ved like de patriarkalske strukturene i språket og samfunnet. For å motvirke dette er det viktig å hele tiden gjenskape språket, slik at kunstige skiller kan brytes ned og fellesskapet således kan utvides.

Som sagt, språket er en seig materie. En av de mest seiglivede bestanddelene i et hvilket som helst språk er pronomenene. I det norske språk har vi både en maskulin og en feminin form av 3. person entall - hun og han. I tidligere tider kan disse muligens dette skillet mellom mannlig og kvinnelig pronomen ha hatt en funksjon, tatt i betraktning den kjønnsdelte arbeidsdelingen i det førindustrielle samfunnet. Det må også nevnes at språkforskere og sosialantropologer har gjort funn som tyder på at enkelte språk i polynesia var kjønnsnøytrale inntil de kom i kontakt med kristne misjonærer.

Idag, derimot, har det liten hensikt å skille mellom feminint og maskulint på det språklige området. Få vil vel idag hevde at kvinner har dårligere forutsetninger for å gjøre en god jobb som f. eks. direktør eller statsminister enn en mann. Og forskning viser at den almenne oppfatningen av at menn er mer kriminelle enn kvinner har vist seg å få et skudd for baugen om man tar i betraktning mørketallene. I det store og hele er det mye som tyder på at det norske språk vil tjene på å kvitte seg med det ene pronomenet. Vi er da først og fremst mennesker, ikke kvinner og menn, er vi ikke?

Et annet problem med det feminine pronomen er dets fonetiske likhet med ordet "hund". Ordenes uttale er identisk, og mye kan tyde på at dette er pronomenets etymologiske opphav. Vi ser videre at ordet "tispe" ikke bare betegner en hund av hunkjønn, men også ofte brukes nedsettende om kvinner. Uttrykket "menneskets beste venn" kan i så måte sies å ha en dobbelt bunn og mørkt opphav.

Det må også nevnes at mange nordmenn som tilhører etniske og religiøse minoriteter har et problematisk forhold til hunden. Dyret oppfattes som skittent og er forbundet med religiøst betingede tabuforestillinger. Det er også velkjent at "hund" (for ikke å snakke om "bikkje" og "kjøter") gjerne brukes som skjellsord om mennesker man oppfatter som ubehagelige.

En mulig løsning på dette problemet er å innføre et nytt hunkjønnspronomen som ikke vil virke støtende for de som får assosiasjoner til canis lupus familiaris når de hører ordet "hun". En lydkombinasjon som står ledig og som muligens vil kunne brukes til dette formål er høn.

En annen mulighet, som også vil løse problemet med språklig kjønnssgregering er å innføre et kjønnsnøytralt pronomen. Vi har allerede et kjønnsnøytralt pronomen, som kan tenkes å fylle denne funksjonen - den. Men den brukes om dyr og gjenstander og vil antageligvis være vanskelig å gjøre spiselig for vanlige språkbrukere i omtale av mennesker. Den kan også tenkes at språklige nydannelser (som det allerede foreslåtte høn) vil falle seg unaturlig for den jevne språkbruker. En mulig løsning på dette problemet er å gjøre pronomenet han kjønnsnøytralt. Dette vil være i tråd med den hittil vellykkede praksisen å gjøre yrkesbetegnelser som lærer, sanger og bestyrer kjønsnøytrale i stedet for å skille mellom lærere og lærerinner, sangere og sangerinner og bestyrere og bestyrerinner.

Slik situasjonen er idag, og med hensyn til den utviklingen som har funnet sted i de vestlige samfunn det siste århundret, er det liten tvil om at det kvinnelige pronomenets plass i det norske språk er truet. På sikt vil nok kjønnsdelingen i språket forsvinne. Han kan bli kjønnsnøytralt, eller man kan gå mer radikalt til verks og innføre et helt nytt pronomen. På kortere sikt vil det muligens være mest hensiktsmessig å bytte ut det eksisterende hunkjønnspronomenet med et som virker mindre støtende. 

Kjør debatt!

Kommentarer

  1. Kjære forfatter, jeg er ganske enig med deg. Jeg kommer fra Iran og mitt morsmål er persisk. På farsi eller persisk finnes ikke hun/han. Vi har ''O eller On'' som kan refereres til mann, kvinner, dyr og ting.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et