Det er et selsomt instrument
som hviler i bojarens hender.
Melodien lyder kjent,
men jeg kan ikke si jeg kjenner
ordene. Det er et ungt
og kraftfullt versemål som tenner
gnisten i et gammelt, tungt
og markspist hjerte. Sjelen brenner
ved de ord som synges her,
og melodiens fylde renner
seig som honning, søt som bær,
og etterlater tomhet når den ender.
Illustrasjon: Konstantin Makovskij
SvarSlett