Niall Ferguson er en av de historikerne jeg leser med størst interesse. Den sprenglærde skottens bøker vitner om et vidt interessefelt, en formidabel formidlingsevne og en uredd holdning til å innta upopulære standpunkter. Han har en inngående kjennskap til økonomiske og intellektuelle tendenser som har formet historien, og måten han skildrer ideologisk tankegods på, er original og ofte med en klar relevans for dagens samfunn og mulige videre utviklingslinjer. Ferguson legger ikke skjul på sin konservative grunnholdning, og har derfor blitt lagt for et visst hat av enkelte på venstresiden, men det er ingen tvil om at hans historiske innsikter er verdifulle uansett hvilken politisk verdensanskuelse man innehar.
Empire - How Britain Made the Modern World (2003)
Colossus - The Rise and Fall of the American Empire (2004)
Det britiske imperiet hadde både sine negative og positive sider. De negative sidene er de som vanligvis vies mest oppmerksomhet i moderne historiske fremstillinger. I denne boken tar Ferguson til orde for at denne oppfatningen bør revurderes.
Han legger ikke skjul på de militaristiske, sjåvinistiske og rasistiske beveggrunnene for den britiske imperiemaktens underleggelse av fremmed territorium og de negative konsekvensene imperialismen fikk for de innfødte i koloniene i Afrika og Asia, men hans tese er at de positive konsekvensene likevel veier opp for de negative.
Ferguson viser blant annet til at imperiet etterhvert sluttet å være en netto inntektskilde for den britiske statskassen, det ble snarere ble et rent tapsprosjekt, noe som også gjorde det lettere å gi slipp på koloniene i etterkrigstiden. Den økonomiske nedgangen og det demokratiske underskuddet som har preget disse landene siden selvstendigheten, er også faktorer Ferguson mener taler for at avkoloniseringen kan ha vært forhastet.
I første halvdel av det 20. århundre var USA en markant kritiker av den europeiske imperialismen. Riktignok varierte graden av den antiimperialiatiske retorikken avhengig av hvem som satt med regjeringsmakten, men demokratispredning og ideen om folkenes selvbstemmelsesrett har vært viktige elementer i den amerikanske selvforståelsen, særlig siden Første verdenskrig.
Likevel har amerikansk utenrikspoltikk vært preget av ønsket om en viss grad av kontroll med territorier utenfor Washingtons jurisdiksjon. Innen den idealistiske tradisjonen først og fremst i form av eksempelets makt og kulturell og økonomisk påvirkning (soft power). I den realistiske tradisjonen har man i mindre grad lagt skjul på ambisjonen om politisk kontroll, gjerne etablert med militære virkemidler, så lenge dette er fordelaktig for USA.
De to dominerende retningene innen amerikansk utenrikspolitisk tenkning har begge mye til felles med ideologien bak den britiske og franske imperialismen. Felles er at de ser på seg selv som siviliseringsprosjekter (jf. "the white man's burden") og samtidig som systemer som skal sikre økonomisk og militær makt.
I følge Ferguson er USA idag i praksis et imperium som ikke vil vedkjenne seg å være det. Dette motvillige imperiet er imidlertid ikke villig til å ta på seg de økonomiske og militære forpliktelser som det å opprettholde et imperium innebærer. Dette fører til halvhjertede militære operasjoner og liten vilje til å bruke tid og ressurser på administrativ og institusjonell gjenoppbygging av land der man har intervenert militært. Ferguson retter sterk kritikk mot den amerikanske tilstedeværelsen i Irak og Afghanistan, der man etter å ha erklært militær seier, kjører på sparebluss under selve okkupasjonen. Han mener kort sagt at det er på tide å innse at imperialisme ikke nødvendigvis er et onde, men at det forplikter, at USA må begynne å oppføre seg som det imperiet det vitterlig er.
Kommentarer
Legg inn en kommentar