[Tekst hvor piktografiske beretninger om ugjerninger og heltemot vurderes med kritisk blikk. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.]
30 Days of Night
av Steve Niles og Ben Templesmith
IDW, 2002
Heldigvis tok det ikke mange minuttene å lese denne ekstremt dumme skrekktegneserien om vampyrer som lager kvalm i verdens nordligste by, Barrow, Alaska. Handlingen er så enkel og lite original som den kan få blitt (Night of the Living Dead med vampyrer!), rollefigurene er pappfigurer, premisset er feil (mørketiden i Barrow varer i 65, ikke 30 dager), og tegningene er crappy. Ekstra minuspoeng for tåpelig deus ex machina-slutt.
Next Men vol. 1-3
av John Byrne
IDW 2011-2012 oppr. utg. Dark Horse, 1991-1995
La meg få sagt det først som sist: Next Men er en ubetinget fornøyelse å lese. Dette må sies å være John Byrnes magnum opus. Byrne er ellers mest kjent som en ganske konservativ skaper av superheltserier for Marvel og DC, men her gjør han sin helt egen greie. Dette er superhelter i "den virkelige verden", ikke helt ulikt Alan Moores Miracleman. Det tighte sci-fi-plottet er både velkomponert og uforutsigbart, og er innom både tidsreiser, storpolitikk, seksualitet, religion og metafiksjon (som en kan ane, er det endel tematiske berøringspunkter med den langt hippere Grant Morrisons tegneserier). Og hele veien er det action, action, action. Persongalleriet er omfattende, og det er ganske imponerende hvor levende Byrne klarer å gjøre hver av disse figurene for leseren. Byrne er ingen spektakulær tegner, men han er en virtuos forteller som vet nøyaktig hvilke visuelle triks som skal til for å engasjere leseren. Alt i alt er dette en fabelaktig serie av en serieskaper at the top of his game. Check it out!
Cold War: The Damocles Contract
av John Byrne
IDW, 2011-2012
I spionhelten Michael Swann har John Byrne satt seg fore å gjenskape James Bond på en så uspennende måte som mulig. Handlingen er satt til den kalde krigens tidlige år, men det blir aldri spesifisert når. Vår mann, eks-MI6-agenten Swann, får i oppdrag å forhindre en britisk kjernefysiker i å hoppe av til Sovjetunionen, men en sexy, kvinnelig KGB-agent stikker kjepper i hjulene for ham. Visuelt er det ingenting å si på denne spionthrilleren, Byrne vet hva han gjør, men persontegningene er flate, og ingen av figurene later til å ha noe mer ved seg enn å være brikker i en narrativ konstruksjon. Dessuten mangler intrigen snert og det globale perspektiv genren fordrer. Serien minner mest av alt om noe som kunne stått på trykk i Agent X9 på 1980-tallet. Kjedelig er ordet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar