Gå til hovedinnhold

Bring me my Chariot of fire!

Her i Würmstuggu har man endelig fått sett ferdig sesong 1 av House of Cards. Den var slett ikke verst, men jeg har liten tro på at fjernsynsfiksjon vil utgjøre noen særlig prosent av den totale informasjonsmengden som blir prosessert her i huset med det første. Her i stuggu er det stadig sakprosa og fiksjon fortalt i statiske bilder som gjelder. Vi starter med en bok om Bibelen (et tilbakevendene tema på denne bloggen (se her og her); deretter kommer en kort omtale av en (for en gangs skyld) ganske ny tegneserieutgivelse. 


Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman: 
The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts
2001

Dette er en meget lesverdig bok om Det gamle Israel, fra israelfolkets fremtreden på historiens (riktignok akk, så dunkle) scene i overgangen mellom bronsealder og jernalder, via de to israelittiske statsdannelsene, Juda og Israel, og deres triumfer og endelige undergang, og frem til hellenistisk tid. Samtidig er dette historien om israelfolkets kanskje viktigste bidrag til sivilisasjonen - Bibelen. Det er særlig Mosebøkene (i særdeleshet det jahvistiske tekstlaget) og det deuteronomiske historieverket som er i fokus her. 

Finkelstein og Silberman mener at disse skriftene i hovedsak ble forfattet i Juda i kong Josias regjeringstid på 600-tallet f. Kr. som propaganda for en ekspansiv og sentralistisk politikk i en tid da muligheten for å legge under seg det tidligere Nordriket, som hadde blitt knust av Assyria rundt 720, syntes å ha åpnet seg. Skriftene gir uttrykk for en politisk og religiøs ideologi som trolig vant gjennomslag ved kong Josias hoff i en tid med endret maktbalanse i Levanten og et mulig maktvakuum i områdene nord for Juda som en konsekvens av et svekket Assyria.

Den toneangivende fraksjonen innenfor Judas prestelige og administrative eliter ønsket å sentralisere, ikke bare av statsmakten, men også kulten. Man forsøkte å styrke kongens og det sentrale presteskapets posisjon, innføre en religiøst sanksjonert lov og utradere den tradisjonelle israelittiske polyteismen, blant annet ved å monopolisere templet i Jerusalem som kultsted. Dette var en religiøs reform som la grunnlaget for den strenge monoteismen som i ettertid har kjennetegnet de abrahamittiske religionene. Den alminnelig informerte leser vil vite at Josias territorielle ambisjoner ikke vant frem, og at Juda omsider led samme skjebne som Israel. Men de religiøse og juridiske aspektene ved Josias reformer overlevde og la grunnlaget for jødedommen slik vi kjenner den idag. 

Finkelstein og Silberman er arkeologer, og bruker i stor grad arkeologiske kilder som utgangspunkt for sin beretning om israelfolkets opprinnelse. I tillegg viser de til samtidige skriftlige kilder fra Egypt og Mesopotamia. Med denne metodologien er det det vanskelig å finne grunn til å feste lit til Bibelens beretninger om tiden før kongedømmet. Og selv om det finnes grunn til å tro at det faktisk har eksistert en kong David, er forestillingen om et forent kongedømme trolig en historisk projeksjon av Josias ideologi og ambisjoner ifølge forfatterne. Uansett er delen om fremveksten av den israelittiske kulturen meget interessant lesning.

Alt i alt en svært interessant, og ikke minst velskrevet bok som alle med interesse for oldtidens Midtøsten burde lese.


The Fox: Freak Magnet
av Dean Haspiel med Mark Waid og J. M. DeMatteis
2014

Dette er en oppdatering av en av Archie Comics' gamle superheltserier. Dean Haspiel har plottet og tegnet, mens Mark Waid står for dialogen. Historien er underholdende nok, men er på ingen måte noen höydare. Dette er kosmisk action med glimt i øyet og godt humør. Mot slutten kommer også den patriotiske superhelten the Shield inn i bildet, og det blandes inn litt Lovecraft og new age (som vel må kunne forventes når J. M. DeMatteis tar over scriptingen), og selv om historien går litt i alle retninger, er det klart at dette er solid håndverk. Tegningene er upåklagelige hele veien. Karakter: 4 minus.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib