Broder Quaestor, rekk meg handa di. Det kviler eit kosmisk slør over sanningane som vert utbroderte i parablane du fortel i netter som denne. Auga dine stirar inn i tomrommet bak dei språklege konstruksjonane, brenn vekk det råtnande kjøtet som heng att på knoklane vi verjar oss med mot inntrengjarar og tjuvar i natta. Eg undrast: kven torer sløkkje elden når tigeren går der ute og brekar som eit nyfødd lam. Broder Quaestor, når vil hammarslaga stilne?
En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...
Kommentarer
Legg inn en kommentar