I write the wrongs of the world

Enhver står fritt til å gi avkall på fornuften og hengi seg til fantasiens forlokkende fristelser, og ingen kan med trussel om statlig sanksjonert straff nektes å oppfordre andre til å gjøre det samme. Men uansett hvor intenst ønsket om å frigjøre seg fra virkelighetens lover er, er det et ufravikelig faktum at ethvert forsøk på å besvangre den objektivt eksisterende verden med fiksjonens potensialitet, er dømt til å mislykkes. Det 19. århundre så mange forsøk på å dekonstruere verden og smitte den med språklige virus og patologisk demagogi. Idag er hverken Hegel, Marx eller Nietzsche mer enn bleknede fantomer på historiens scene - kuriøse karakterer i sin tids store drama - kampen mellom fakta og fiksjon i optimismens århundre. Men kampen har fortsatt inn i vår egen tid, og smitten er bevart i betydelige deler av den akademiske og politiske diskursen. Innenfor en del av samfunnsvidenskapene og humaniora ser vi stadig at kampen mot virkeligheten fortsetter i en form for teori som minner mer om magiske besvergelser enn rasjonell analyse og forsøksvis objektiv deskripsjon. Og i en stadig større del av det politiske spektrum ser vi en økende aksept og aktiv kamp for å innvilge enkeltindividers fantasier formell status innen lovverk og offentlig forvaltning. Ja, selv grammatikken må modifiseres for å gi fiksjonen plass i den virkelige verden. Forholdet mellom fiksjon og virkelighet spiller også en sentral rolle i Grant Morrison og Chas Truogs run på tegneserien Animal Man (DC Comics, 1988-1990). Her møter vi en superhelt som gradvis oppnår bevissthet om at det eksisterer en virkelighet "utenfor" hans egen, en verden på et høyere plan som har direkte innvirkning på hans egen. Til slutt erkjenner Animal Man at han er en fiktiv person i et fiktivt univers, og i seriens klimaktiske avslutning møter han forfatteren selv, som innrømmer at alle prøvelsene og tragediene Animal Man har vært utsatt for i løpet av serien, ja hele hans eksistens, kun har vært et forsøk på å underholde leserne. Det vi som lever i den virkelige verden (forutsatt at vår verden er den virkelige) ser idag, er på mange måter det motsatte. Det gjøres iherdige forsøk på å gjøre den objektivt eksisterende virkelighet til en fiksjon, der subjektive vurderinger og kreativ identitetsdannelse ikke bare skal kunne aksepteres som en legitim fortolkningsramme, men også anses som virkelighetens fundament. Vi har sett gang på gang at når de som har definisjonsmakt i samfunnet, kaster rasjonaliteten ut av vinduet og erstatter den med språkmagi, følelser, særrettigheter og offermentalitet, vil livets og enkeltindividets verdi devalueres og vold bli eneste kilde til makt.