1994! For et år! Folkemord i Rwanda. Den demokratiske folkerepublikken Koreas store leder Kim Il-sung dør. Norge er vertskap for et populært vintersportsarrangement. Det norske folk velger nasjonalisme fremfor europeisk samarbeid - for andre gang! Og undertegnede tok artium og begynte sin akademiske løpebane. Her er en liten oversikt over de musikkutgivelser som ble utgitt det året som har blitt mest avspilt her i Würmstuggu opp gjennom årene. Dette er de beste metalutgivelsene fra det Herrens år 1994.
Amorphis: Tales From the Thousand Lakes
Denne platen er preget av tunge, melodiøse komposisjoner og vitner om et band som har modnet siden forrige utgivelse. Den hemningsløse riffingen fra The Karelian Isthmus er tonet noe ned og supplert med melodier som drives frem ikke bare av gitar, men også av keyboard og ren vokal. Dette albumet er mer variert, både musikalsk og stemningsmessig. Her er det både melankoli og humør i skjønn forening, og det svinger tidvis riktig så godt av låtene her. Tekstene er hentet fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Beste spor: Black Winter Day.
Dream Theater: Awake
Den tredje langspilleren til våre alles proghelter Dream Theater er hakket tyngre enn de to foregående platene. Musikken er som alltid kompleks og full av finesser og frekke overganger, og de lange instrumentalpartiene unnlater aldri å imponere. Det gjør heller ikke de smoothe melodiene. Jeg har nok ikke hørt like mye på denne platen som på Images and Words, men det er ikke langt unna. Hva tekstene handler om, har jeg egentlig ingen anelse om, men sånn skal det jo være når der er progmetall det er snakk om. Beste spor: 6:00.
Cemetary: Black Vanity
Denne utgivelsen er for Cemetary (ja, det er sånn det skal staves) hva Icon var for Paradise Lost. Her har Mathias Lodmalm & co. lagt det meste av death metalen som preget de to forrige platene, på hylla, og beveget seg i retning av det som etterhvert er blitt hetende gotisk metal. Det er mange flotte gitarriff her, og de mollstemte melodiene fester seg lett i øret. At Lodmalm er en rimelig råtten vokalist, gjør egentlig ikke så mye når låtmaterialet er så bra som det er her. Tekstmessig handler det for det meste om kvinner, begjær og tilværelsens uutholdelige trøstesløshet. Beste spor: Scarecrow og Last Departure.
Solitude Aeturnus: Though the Darkest Hour
Doomgjengen fra Texas legger ikke skjul på at de digger Candlemass, og på denne tredjeplaten går det i storslagen, episk doom for alle penga. Her har vi å gjøre med et band som ikke bare spiller bra, men som også har en fremragende vokalist (som noen senere hadde en runde som vokalist for nettopp Candlemass). Solitude Aeturnus har en litt arabisk preget høystemt melodiøsitet både i gitar- og vokalmelodiene som passer veldig godt til denne type musikk. Ikke alt er gull på denne platen, men alt i alt er dette meget godt hårdrockhåndverk. Beste spor: Eternal (Dreams part II)
Edge of Sanity: Purgatory Afterglow
Svensk tungrocks wunderkind Dan Swanö var på mange måter gudfar for den svenske metal-gullalderen på 1990- og 2000-tallet. Hans death metal-band Edge of Sanity ga ut noen fremragende plater i første halvdel av 1990-tallet, og dette er den beste av dem. Dette er hardt, tungt og melodiøst. Her er det egentlig ingen middelmådige sanger. Beste spor: Twilight.
Forøvrig bør Kartago gjenoppbygges og gjøres til en moderne storby med skyskrapere og monorail.
Kommentarer
Legg inn en kommentar