Gjesteblogger: Håkon Daniel Myhre
I en lengre kronikk i Aftenposten den 11. desember skriver Bjørn Stærk om sine tapte illusjoner om norsk innvandringsdebatt. Han ser ut til å mene at den norske åpne debatten, i kontrast med den svenske, ikke har fungert så godt som mange nordmenn har likt å tro. Han refererer til hvordan nettsider som HRS, Document og Resett ser ut til å ha blitt mer ekstreme, ikke mindre. Han vedkjenner at Sverigedemokratene har vokst, men påpeker at de ikke har fått utrettet noe særlig i politikken. Og han henviser til hvordan J.S. Mills idealdebatt fungerte best, i hans erfaring, når det var «lite som sto på spill».
I første omgang vil jeg påpeke at det nok er mye riktig i Stærks beskrivelse av Norge anno 2018. Debatten har blitt hardere. Dette har også skjedd med Fremskrittspartiet i regjering. Harde beskyldninger og konspirasjoner blir spredd på sosiale medier. At dette i noen grad er knyttet til at noen innvandringskritiske miljøer dominerer debatten, har nok noe for seg. Man kan argumentere godt, slik Stærk gjør, for at den norske «åpenheten» har bidratt til å dra debatten i ekstrem retning. Jeg mener likevel konklusjonen hans blir feil.
Først vil jeg stille et kvalifisert spørsmål ved prinsippet. Norge presenteres av Stærk som et land som har hatt en åpen og vennskapelig debatt om innvandring. Sammenlignet med Sverige er nok dette litt sent, det har ikke vært noe klar utestenging, men brunbeising har det vært nok av. Stærk har selv vært utsatt for dette, så jeg er litt usikker på hvorfor han ikke tar opp dette noe mer. Høyresiden har nok godt til høyre, men venstresiden har også klart gått til venstre. Den store diskusjonen om rasisme-artikkelen på SNL vitner om dette. Dette er først og fremst en krangel mellom venstre-folk om hvordan man forstår det, men at Torgeir Skorgen hadde skrevet at forskjeller mellom demografiske gruppers økonomiske status var bevis på rasisme, vitner om et forsøk på å snike inn visse radikale definisjoner fra Statene inn i premisset for den norske debatten. Den reviderte teksten inneholdt også noe om kultur-rasisme, som ikke var lovende. Holdningene til Eivind Trædal er også ganske vanlige på norsk venstreside, og har vært det lenge. Dette bidrar nok også til eskalering.
Han virker bl.a. for optimistisk hva angår Sverige. Ja, FrP har hatt mulighet til å gjøre mer i regjering enn Sverigedemokratene har, men de har også slitt med valgoppslutningen siden 2009, da de hadde sitt beste resultat. SD har hittil hatt økt oppslutning i alle valg de har deltatt i fra år 2000. Stærk hevder at veksten stoppet etter flyktningkrisen, men de hadde sitt beste valg i år. Sverige har også hatt mer høyreekstrem vold enn Norge, om man ser bort fra Breivik, og sterkere nynazistiske bevegelser. Stærk mener Breivik kompliserer bildet, men siden Breivik var et enkeltmenneske, uten et nettverk, finnes det ingen grunn til å tro at han ikke like gjerne kunne vært svensk.
Jeg føler det også må nevnes hvor sterke integreringsproblemer Sverige har hatt, og fortsatt har. I et samfunn der man ikke bare kan, men er forpliktet til å ignorere slike saker, er heller ingenting blitt gjort for å jobbe med slike problemer, som har bidratt til at problemene har vokst betraktelig. Når innvandringskritiske stemmer har fått slippe til i Norge, har det bidratt til at slike problemer ikke kunne ignoreres, og flere partier, også de på venstresiden, har forsøkt ulike tiltak for å modere dette. Alt funker ikke i norsk integrering, men vi har hittil ikke hatt like store problemer som Sverige har, og det er grunn til å tro at en videre integreringsdebatt har bidratt til dette.
Det må også påpekes at debatten i Norge ikke eksisterer isolert fra debatten i andre land. Grunnet internett og internasjonaliseringen av både tradisjonelle og alternative medier, er det kanskje umulig å snakke om «norsk» debatt som noe eget. At debatten har blitt hardere, må nødvendigvis også ha noe med faktorer utenfor Norge å gjøre. Folk følger med på utviklingen i Tyskland, Frankrike, England, Sverige, og resten av Vest-Europa og blir mer bekymret, ofte av god grunn. Og det virker for mange som om Stortinget ikke tar dette så alvorlig som de burde.
Kritikken av FNs migrasjonsavtale må sees i lys av disse forholdene. Det var en artikkel i Minerva om denne og dens betydning tidligere i desember. År 2015 er noe som kanskje blir stående som et sentralt vendepunkt i Europas historie, på godt og vondt. Det handlet både om hvor mange migranter land er villige til å ta, og hvor mye befolkningene er villige til å la seg diktere av overnasjonale rettsinstanser. Jeg vil ikke gå inn i de konkrete punktene i FNs avtale, jeg kjenner ikke denne godt nok. Men jeg sitter med et inntrykk av at den står som et signal om at de ledende politikerne ikke har lært noe av 2015, og dette, ved siden av en nesten ikke-eksisterende diskusjon av den i tradisjonelle medier, er grunnen til den kraftige motstanden som har dukket opp nå.
Det er også en del forskning, gjort av bl.a. Karen Stenner og Jonathan Haidt, som indikerer at mange mennesker utagerer når samfunnet er i sterk forandring. Slike ser ut til å ha en sterk identifikasjon med felleskapet som et felleskap. Og den stadig økende forandringen av det norske (og europeiske) samfunnet, skaper fremmedgjøring og fiendskap. Kort sagt, samfunn holdes stabile av det de har til felles. Det sterke fokuset på mangfold og ulikhet bidrar til destabilisering, fordi disse verdiene er for grunne til å etablere faktisk lojalitet og samvær på.
Avslutningsvis vil jeg låne en observasjon fra en Quillette-artikkel publisert nylig. Gitt betydningen av en åpen debatt for våre demokratiske samfunn, mener forfatterene, og jeg, at Stærk og hans meningsfeller setter bevisbyrden feil vei. Det må demonstreres over tvil at debatten i seg selv skaper målbar skade, før man kan innskrenke den. Stærks tekst er bygget på en beskrivelse av debatten i Norge og samfunnet i Sverige som ikke holder ut en mer presis granskning, en tanke om at man kan ha en debatt om dette i Norge uten at forhold i andre land er viktige, og for store forhåpninger til at debatten skulle fikse problemene. Problemer er her uansett. De forårsakes av konteksten vi lever i.
Håkon Daniel Myhre, Master i historie, UiO.
Kilder
Haidt, Jonathan. «When and Why Nationalism Beats Globalism», The American Interest. 10.07.2016.
Goodwin, Matthew. Kaufmann, Eric. «What Happened When We Tried to Debate Immigration», Quillette. 08.12.2018.
Matlary, Sophie Louise. «En Felles Migrasjonsfelle», Minerva. 10.12.2018.
Andresen, Nils August. «Når det liberale sentrum blir rasister», Minerva, 16.12.2018.
Annen informasjon er fra Wikipedia.
"SD har hittil hatt økt oppslutning i alle valg de har deltatt i fra år 2000. Stærk hevder at veksten stoppet etter flyktningkrisen, men de hadde sitt beste valg i år."
SvarSlettVeksten i meningsmålingene stoppet opp etter flyktningkrisen. Godt mulig de får mer i framtidige valg, men poenget mitt er at trykkokerteorien ikke har noe å si om den typen politiske vurderinger som gjør at man velger å fryse ut eller samarbeide med SD. Det jeg sier er altså at hvis målet til svensk offentlighet har vært å forhindre at SD oppnår de politiske målene sine, så har de så langt lyktes med dette. De har lyktes bedre enn Norge og Danmark. Det betyr ikke at de valgte riktig, men at det de gjorde ikke virket mot sin hensikt, slik trykkokerteorien tilsier. Altså er den feil.
"Sverige har også hatt mer høyreekstrem vold enn Norge, om man ser bort fra Breivik, og sterkere nynazistiske bevegelser."
Det går tilbake til 80-tallet, før den trange meningskorridoren var ordentlig innført. Det er kanskje riktigere å se dette omvendt: De oppførte seg slik fordi de hadde mer høyreekstremisme.
"Stærk mener Breivik kompliserer bildet, men siden Breivik var et enkeltmenneske, uten et nettverk, finnes det ingen grunn til å tro at han ikke like gjerne kunne vært svensk."
Jeg tror han ville vært mindre ensom i dag. Uansett, du kan ikke bare skrive ham ut av historien. Norge har hatt det verste tilfellet av høyreekstrem terror i Europa på flere tiår. Det skjedde.
"Grunnet internett og internasjonaliseringen av både tradisjonelle og alternative medier, er det kanskje umulig å snakke om «norsk» debatt som noe eget."
Enig. De radikale innvandringsmotstanderne er internasjonale. Noe av det mest absurde som har skjedd på dette området er hvordan den amerikanske høyresiden har lånt fra det europeiske islamhatet og ført det opp i toppolitikken.
"Men jeg sitter med et inntrykk av at den står som et signal om at de ledende politikerne ikke har lært noe av 2015, og dette, ved siden av en nesten ikke-eksisterende diskusjon av den i tradisjonelle medier, er grunnen til den kraftige motstanden som har dukket opp nå."
Men var motstanden kraftig, eller begrenset til et lite miljø med aktivister som har markedsført seg selv som "folk flest"? Jeg vil påstå det siste. Dette miljøet har blitt sintere og farligere, og de har lyktes i å påvirke debatten gjennom å få definere den ene ytterkanten, men dette er ikke folk flest.
Ellers vil jeg bare påpeke at det er en lat klisje å vekte ytre venstre mot ytre høyre, som om de alltid er like ille. Jeg kjenner ikke til noe på venstresiden som tilsvarer Resett, HRS og Document i hat og størrelse. At noen gå for langt i antirasismen sin er ikke det samme som å gjenopplive rasismen eller å kjempe for et forbud mot islam.
Jeg vil dele inn dette svaret i fem temaer. Først vil jeg snakke om trykkokerteorien. Det er klart at alle samfunnsmessige teorier bare er tilfelle under veldig bestemte kontekster, og disse er nesten umulig å oppnå i praksis. Derfor er samfunnsvitenskap vanskelig, og trykkokerteorien klart vanskelig å virkelig bevise (eller motbevise, så ikke strengt tatt vitenskap, slik Popper så det). De forskjellige arabiske diktaturene viser at rå makt kan holde på lokket i et samfunn ganske lenge, før det til slutt sprakk, da.
SlettGenerellt er jeg skeptisk til meningsmålinger, valgresultater er mer håndfaste, og på den fronten har de gått konsekvent oppover. Jeg vil nok tro at meningsmålingers tendens til å undervurdere SD gjorde at noen av de siste målingene før valget overkompenserte, og derfor så valgresultatet ut til å være svakere enn det var. I tillegg tok faktisk de etablerte svenske partiene noen grep for strengere innvandringspolitikk etter 2015 (hvertfall symbolsk), og det er mulig at dette forhindret SD fra å stille enda sterkere i det siste valget. Dette blir riktignok spekulering.
Det er sant som du sier at nynazisme i Sverige går langt tilbake, og jeg tror nok du har rett i at Svensk offentlighet har forsøkt å håndtere dette ved hjelp av “meningskorridoren”. Fortsatt har ikke dette hjulpet på nynazismen, siden det fortsatt er flere i Sverige enn i noe annet Skandinavisk land. Om det har forsterket problemet er selvsagt vanskelig å si, jeg tror kanskje det ville blitt mindre av det over tid under andre omstendigheter, men dette blir igjen spekulasjon.
Ja, Sverige har forsåvidt hindret SD i å opprette noen av sine mål, men det har også innebært at problemer knyttet til innvandring har vokst, uten at noen har gjort noe særlig for å håndtere disse problemene. Kan hende SD ikke blir store nok til å ta tak i problemene, men om du ikke for fler nynazister får de kanskje flere Malmøer? Og om ikke svenskene etterhvert reagerer mer, ville det overraske meg.
Så over til Breivik. Du legger veldig vekt på dette. Ja, det skjedde, det benekter jeg ikke. Men det var også en mann som sto alene. Du vet like godt som meg at samfunnsvitenskapelige vurderinger krever god tallbasis, og en enkeltstående terrorist, som er den eneste slike på norsk territorium, knapt kan kalles et statistisk mønster. Jeg skrev over at det like gjerne kunne vært en svenske som myrdet 77 mennesker i en anti-innvandrings aksjon. Hevder du at dette ikke er tilfelle? Du sier nå at Breivik kunne fått flere med seg i dag. Dette blir bare spekulasjon, og jeg personlig tror det faktisk ikke. Hvertfall ikke Document og Resett.
SlettAngående internasjonaliseringen, det tredje temaet, ser ut til at vi er litt enige her, men vi er nok også her mer uenige. Det du skriver her er åpenbart korrekt, men som jeg skrev over, nyhetene er også internasjonale. Vi hører om ting som skjer i andre land hele tiden. Dette påvirker oss. Og antirasister er óg internasjonale. Stadig flere radikale ideer fra USA blir importert hit, om “white-priviledge”, interseksjonalitet, “prejudice + power”-definisjonen av rasisme, og nå sist “De-Koloniseringen” av akademia, innført av ingen mindre sentrale enn SAIH (Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Dette kan heller ikke oppfattes som isolert fra debatten om innvandring.
Hvor stor er så motstanden mot migrasjonsavtalen? Dette er veldig vanskelig å si, siden nesten ingen medier rapporterte om den, før de alternative mediene tok den opp. (Om enn på litt flåsete vis) En skulle nesten tro den ble forsøkt sneket under nesene på folk. Jeg mistenker at de fleste i Norge ikke en gang har hørt om den, annet en som en ting “rasister er sinte over på internett”, for å parafrasere den eksisterende dekningen. Jeg ville bare forklare hvorfor noen reagerer sterkt på den, ikke å anslå hvor mange som faktisk er motstandere nå.
Til sist vil jeg si noen ord om ytre venstre og ytre høyre, siden det er her jeg nok tror vi er mest uenige. Jeg kan bare legge kortene på bordet. Jeg synes at å banke opp en svart mann fordi han er svart, er en helt forferdelig ting å gjøre. Jeg synes at å banke opp en mann fordi han er rasist er akkurat like ille, om han ikke selv har gjort noe galt. Jeg mener dette er den grunnleggende definisjonen av toleranse, som ser ut til å ha gått i glemmeboken. Du mener at du ikke kjenner til noe på venstresiden som er like ille som resett og dokument. Jeg sitter med inntrykk av at jeg ser det hele tiden, ofte i det normale offentlige ordskiftet, nå sist med stykket “Ways of Seeing” fra Black Box Theater. Trusler er trusler, impliserte like mye som eksplisitte. (Selvsagt må loven forholde seg hardere til de eksplisitte, men fra et moralsk ståsted finner jeg det likt) Jeg vil faktisk mene det er verre, siden Resett og Document ikke står for innholdet i sine kommentarfelt på den måten Black Box Theater står for innholdet i sine programmer.
SlettHva gjelder den mer generelle problemstillingen, at dette er en lat sammenheng, føler jeg ikke egentlig det er verdt å svare på, siden om man skal liste opp historiske drapstall slår ytre venstre ytret høyre ganske greit, om det hadde vært en konkurranse. Jeg vil bare spinne litt på noe Jordan Peterson sa i en debatt i Kanada. Vi har, som samfunn, blitt enige om når ytre høyre går for langt, ideologisk sett, altså når eksplisitt raseideologi kommer inn i bildet. (Kan hende denne begynner å knake noe, desverre, men den har stort sett holdt fra ca 60-tallet). Vi har ingen slik enighet hva gjelder ytre venstre. Jeg overbevist om at denne asymmetrien, skjønt forståelig, er er ustabil, og ikke kan vare. Dette er en av problemene jeg mener vi strider med i dag. Akkurat hvordan det vil gå fremover, vet jeg ikke.
Jeg føler meg sikker på en ting: Om ikke de etablerte svenske partiene drastisk forandrer sin politikk, forutser jeg at SD kommer til å gjøre det enda bedre ved neste valg.
Håkon D. Myhre