100 år siden oktoberrevolusjonen

Idag er det 100 år siden det kommunistiske statskuppet som hos russerne er kjent som "Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen". Med maktovertagelsen i Russland innledet adelsmannen Lenin og hans bolsjeviker en ny epoke i menneskehetens historie. Bolsjevikene prøvde intet mindre enn å skape det perfekte samfunn gjennom å perfeksjonere mennesket som art. Bevæpnet med de angivelig videnskapelige teoriene til Marx og Engels gikk man i gang med verdenshistoriens største sosiale eksperiment. Nå skulle man sette teoriene ut i livet og bevise at de tyske herrers teorier om klasserelasjoner og produksjonsforhold faktisk var nøkkelen til forståelse av historiens indre mekanikk og dermed til kontroll over den.

Det viste seg ganske fort at det klasseløse samfunnet av frigjorte mennesker ikke lot seg realisere, selv etter at man hadde kvittet seg med de mennesker man mente stod i veien for sosialismen. På 1920-, 30- og 40-tallet bestod som kjent det kommunistiske prosjektet for en stor del i å utrydde mennesker man mente ikke hørte hjemme i sovjetstaten.

Etter annen verdenskrig kom endelig den spredningen av det sosialistiske systemet som Lenin mente revolusjonen nødvendigvis måtte avstedkomme. Russerne klarte på ny å etablere et imperium utenfor det russiske kjerneland. Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Bulgaria, Romania, ja, til og med Tyskland ble forvandlet til sosialistiske folkerepublikker. 

Problemet var bare at selv om landene fikk forfatninger og statsinstitusjoner i tråd med den dialektiske materialismens krav og dermed skulle ha de best tenkelige muligheter for å nå frem til Historiens Endelige Mål, klarte ikke de nye myndighetene å få med seg folket på det nye prosjektet. Langt mindre var de i stand til å forvandle den presumptivt rasjonelt tenkende biomassen til perfekte homo sovieticus. Folk prioriterte fortsatt seg selv og sine nærmeste fremfor staten og samfunnet, de gikk fortsatt i kirken for å tilbe den guden myndighetene hadde forsøkt å avskaffe. Menneskene stolte fremdeles mer på den virkeligheten de erfarte med sine sanser og intellektuelle evner enn på de "videnskapelige" teorier myndighetene tolket (eller snarere lot som de tolket) virkeligheten med. Men det gjør noe med en når en er klar over at det meste som kommer fra myndigheter, medier og akademia er fiksjon og fordreininger. Når man videre nektes å gi uttrykk for denne mistroen, mister man også respekten for  staten. Og mister folk respekt for staten, må staten sette seg i respekt. Man kan jo ikke lage omelett uten å knuse noen egg.

Etter å ha blitt tvangsforet med omelett i 70 år sa det russiske folk endelig nei på en så entydig måte at Sovjetsamveldets siste leder Mikhail Gorbatsjov ikke kunne gjøre annet enn å ta det på alvor. Han sikret sin plass i historien som den som demonterte det systemet Lenin innførte. Den videnskapelige sosialismen fikk et langt liv, selv etter at dens videnskapelighet var grundig avkreftet, men idag er den intet mer enn en parentes i Russland og Europas historie. Som maktmiddel har den fortsatt livskraft, særlig i Øst-Asia, men ideene er det neppe noen som tror på lenger. Og godt er det. Ingen politiske ideologier har ført til så mange dødsfall som den Lenin bygde sitt maktapparat på med start natt til 8. november 1917.