Et reisverk av porøse metaforer (ment for en tid som var forespeilet å komme, men som forble en evig potensialitet,) kan skimtes bak en dis av semantisk råte på veggene her hvor Mennesket er nærmest naturen. Her (hvor sjelen i en vedvarende tilstand av olfaktorisk ekstase (og uten blyghet) går til grunne og gjenreises igjen og igjen) projiseres et kollektivt prosjekt med ukjent (for ikke å si unevnelig) opphav på gråhvite treplater, som i sin fysiske form gang på gang utslettes av den gråhvite glemselen som en Ewige Wiederkunft.
Illustrasjon: William Etty
Kommentarer
Legg inn en kommentar