Hovedpersonen i George Orwells 1984 arbeider i det såkalte Sannhetsministeriet, et departement hvis oppgave er å omskrive historien, både den nære og den fjerne, slik at den stemmer overens med den til enhver tid gjeldende politiske kurs det ledende sosialistpartiet har staket ut.
Inspirasjonen hentet Orwell selvfølgelig fra Sovjetunionen, der historien også ble hyppig omskrevet hvis politiske omstendigheter og kursendringer krevde det. Et kjent eksempel er da det ble bestemt at Lavrentij Beria skulle fjernes fra det Store sovjetleksikon etter at han ble henrettet i 1953. Alle som eide et leksikon ble da tilsendt et skriv der de ble bedt om å klippe ut den tre sider lange artikkelen om Beria og i stedet lime inn en utvidet artikkel om Beringhavet og en om biskop Berkeley.
Kontroll over fortiden innebærer ikke bare å skrive om historien, men også ofte å utslette fysiske spor etter en fortid man helst hadde sett at ikke hadde funnet sted. Det siste året har vi sett hvordan religiøs ekstremisme kombinert med politisk antiliberalisme har forvandlet deler av Irak til et slaktehus og en rivningstomt.
Vi ser idag hvordan islamistene i ISIL tar i bruk bulldosere for å slette assyriske fornminner i Irak fra jordens overflate. Lengselen etter religiøs renhet hos disse barbarene har tidligere fått sitt utløp i massedrap og fordrivelse av religiøse minoriteter som ikke er tiltenkt noen plass i den islamske staten, som kristne og yazidier. Nå har man i tillegg begynt prosessen med å utrydde den for lengst utdødde før-abrahamittiske religiøse tradisjonen i Mesopotamia. Templer, gudebilder og andre arkeologiske artefakter som vitner om en høyt utviklet sivilisasjon årtusener før Mohammeds tid blir sett på som en trussel for det gjenopprettede "kalifatet" og må derfor fjernes fra jordens overflate. Man har virkelig et problem hvis man vil utslette fortiden i "sivilisasjonens vugge".
Vi så det samme i 2001, da Taliban sprengte og ødela Buddha-statuene i Bamiyandalen i Afghanistan. Landets buddhistiske forhistorie var en torn i øyet for det islamistiske regimet, og løsningen ble religiøst begrunnet bruk av dynamitt.
Men det er ikke bare kommunister og islamister som anser fortiden som en så sterk trussel at dens spor helst bør fjernes og historien omskrives hvis de historiske kjensgjerninger ikke passer inn i makthavernes foretrukne narrativ. Etter sionistenes etniske renskning av den arabiske befolkningen i Palestina i forbindelse med opprettelsen av staten Israel, ble hundrevis av palestinske landsbyer jevnet med jorden for så å bli gjenoppbygget i en mer europeisk stil og gitt nye, hebraiske navn. Og som kjent er mye av den sionistisk orienterte historieskrivningen preget av et avslappet forhold til regionens virkelige fortid (se bl. a "The Ethnic Cleansing of Palestine" og "Out of the Frame" av Ilan Pappé).
Iveren etter å tenne på stavkirker blant enkelte ungdommer i Norge med antireligiøse og høyreekstreme sympatier i første halvdel av 1990-årene må også kunne sees som en manifestasjon av den samme trangen til å forsøke å skrive om historien ved å ødelegge dens fysiske etterlevninger. Fortiden må renses og forbedres for å vise vei inn i Den Nye Tid.
Felles for alle disse er ideen om at historien ikke er hugget i stein, men at den snarere er en leireklump som kan formes etter eget forgodtbefinnende. Skal man være på parti med fremtiden, er det noen ganger nødvendig å endre på, eller utslette, fortiden.
En fortid som ikke tjener nåtiden, er farlig. Da er det like greit å fjerne den. For, som Orwell sier, "den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden; den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden".
(Illustrasjon: Steve Ditko)
Kommentarer
Legg inn en kommentar