Würmstuggu

Bérénice av Jean Racine gjendiktet av Haldis Moren Vesaas Samlaget, 1989 Den nykronede keiser Titus slites mellom kjærligheten til den palestinske dronning Berenike og pliktene som Roms overhode. I bakgrunnen lurer den forsmådde elsker og lojale venn kong Antiochus. Dette er utgangspunktet for Jean Racine s tragedie fra 1670.  Racines aleksandriner er sublimt gjendiktet av Haldis Moren Vesaas , som på klingende nynorsk gjør teksten til en nytelse å lese. Replikkene flyter naturlig i det seksfotede versemålet, og rimene er poengterte. Det er ganske fascinerende å se hvor mye det fortettede språket kan bære av informasjon på hver enkelt linje.  Handlingen er ikke mye å snakke om, dette er et trekantdrama der de ulykkelige aktører farter frem og tilbake seg imellom og tømmer sine brustne hjerter. Det sentrale temaet i stykket er konflikten mellom kjærlighet og plikt, mellom frihet og ansvar, mellom individ og samfunn. Selv om Titus er verdens hersker, er hans frihet som mennesk...

"vos estis sal terrae quod si sal evanuerit in quo sallietur" Jeg herder legemet med jern og vin og arbeid, avstår fra å styrke ånden. Jeg er halvt menneske og halvt maskin, Men helt og fullt meg selv. I høyrehånden er muskelfibrene erstattet av syntetisk gummi. Benstrukturen er iblandet stål. Jeg oppfyller de krav som ubønnhørlig stilles til enhver som sikter mot eliten. Vi kyborger, som kjenner frykten i hvert menneskes blikk, vi bærer med oss alle verdens sorger. Vi styres av natur og mekanikk, og vet at uten oss forsvinner alt som mennesket elsker. Vi er jordens salt.

Her omtales et knippe bøker og tegneserier som ikke har annet til felles enn at de tar i bruk visuelle symboler som formidler (eller forsøke å formidle) det opphavsmennene har satt seg fore å formidle. To av dem handler om virkelige hendelser, to av dem gjør det ikke. So it goes. Flex Mentallo av Grant Morrison og Frank Quitely DC Comics, 2012 (originalhefter utgitt 1996) Ambisiøs og erkemorrisonsk superheltserie om "the man of muscle mystery", helten som har fått superevnene sine fra et bodybuilderkurs han har bestilt gjennom en annonse i et tegneserieblad. Temaene er velkjente: interaksjonen mellom fantasi og virkelighet, identitetens plastisitet og fiksjonens vesen, og Morrison pøser på med parallelle tidsplan og lag på lag av virkeligheter i en intertekstuell fortelling om superheltenes forsvinning og gjenkomst i en verden som venter på undergangen. Serien plasserer seg trygt innenfor den britiske 90-talls-nyplatonismen, med sine forestillinger om idéene som mer reelt ek...

Nokre gonger får eg dårleg samvit. Fordi eg har eit fint hus, ein god jobb, bra løn, eit godt liv.  Fordi eg kan kjøpe det eg vil ha og reise til Syden i feriene. Fordi eg er mann, blendakvit, heterofil og bur i Noreg. Eg får dårleg samvit fordi eg veit at verda er full av folk som ikkje har dei same moglegheitene som meg, som lever i fattigdom og som er viljuge til å gjere kva som helst for å kome seg vekk frå fattigdom og krig. Og stadig fleire av desse finn etter kvart vegen hit til Noreg. Eg kan sjølvsagt gje til velgjerd eller melde meg til friviljug arbeid, men fornuften fortel meg at dette berre blir ei dråpe i havet, at det aldri vil monne i den store samanhengen, og nokre oppgåver er Staten betre skikka til å utføre enn organisasjonar som diverre ofte er fastlåste i patriarkalske, religiøse og homofobiske tankemønster frå middelalderen. Samstundes ser me at med den blåblå regeringa har nyliberalisme og rasistiske haldningar fått vind i segla. Styresmaktene vil gjere ...

Vilkårlige koordinater i en døende sivilisasjons krampetrekninger. En tilbakelagt fremtid hviler i kirketårnets skygge. Gjemmer seg mellom brosten og i larmen fra maskinene ved middag.

Registrerer tomrommet mellom himmelhvelvet og havdypet. Erkjenner massens faktualitet. Beklager tingenes tilstand.

Vi våkner med identiteten inntakt. Studerer omgivelsene og konstaterer at tid og sted er utskiftbare størrelser. 

Hans stemme er et veldig hav beåndet av monsunens pust . Så går han ned en hel oktav (og avslører en smule rust på stemmebåndet).                                  Havet blir en elv som stedvis synker brått. En vannmasse som freidig rir sitt underlag og går fra blått til brunt på siste strekning over slettelandet. Rytmen går i marstakt, melodien sover. Deretter , når sangen når sitt endepunkt, er sorg å spore i hans blikk. Han stirrer ned (mot kilder under jorden?) Se! Nå finner han sin plass i koret. ( Illustrasjon: Neal Adams )