Würmstuggu

... og framleis ligg eg som eit slakt på graset. Eg seier ikkje stort. Kva er vel ord når alt som er i hugen er ekstase og alt som kroppen kviler på er jord? Kva er eg? Knapt eit sansande fantom. Ein parentes. Eg går i eitt med alt. Paletten min er gråbleik monokrom.  Eg let som elvesus. Eg smakar salt. Du merker ikkje kva eg gjer med deg, korleis eg kaprar språket ditt og gjer deg blind for kvardagsorda. Vel, det er for seint no. Her er berre du og eg. Me er åleine i ei språklaus verd. Forstår du? Det er ingen andre her. Illustrasjon: Steve Broder

Gjesteblogger: Håkon Daniel Myhre I en lengre kronikk i Aftenposten den 11. desember skriver Bjørn Stærk om sine tapte illusjoner om norsk innvandringsdebatt. Han ser ut til å mene at den norske åpne debatten, i kontrast med den svenske, ikke har fungert så godt som mange nordmenn har likt å tro. Han refererer til hvordan nettsider som HRS , Document og Resett ser ut til å ha blitt mer ekstreme, ikke mindre. Han vedkjenner at Sverigedemokratene har vokst, men påpeker at de ikke har fått utrettet noe særlig i politikken. Og han henviser til hvordan J.S. Mills idealdebatt fungerte best, i hans erfaring, når det var «lite som sto på spill». ​ I første omgang vil jeg påpeke at det nok er mye riktig i Stærks beskrivelse av Norge anno 2018. Debatten har blitt hardere. Dette har også skjedd med Fremskrittspartiet i regjering. Harde beskyldninger og konspirasjoner blir spredd på sosiale medier. At dette i noen grad er knyttet til at noen innvandringskritiske miljøer dominer...

solen bak meg det fuktige krattet foran vinden hvisker meg i øret et øyeblikk  er virkeligheten en kopi av seg selv Foto: Stefan Wernli/Wikimedia Commons

1994! For et år! Folkemord i Rwanda. Den demokratiske folkerepublikken Koreas store leder Kim Il-sung dør. Norge er vertskap for et populært vintersportsarrangement. Det norske folk velger nasjonalisme fremfor europeisk samarbeid - for andre gang! Og undertegnede tok artium og begynte sin akademiske løpebane. Her er en liten oversikt over de musikkutgivelser som ble utgitt det året som har blitt mest avspilt her i Würmstuggu opp gjennom årene. Dette er de beste metalutgivelsene fra det Herrens år 1994. Amorphis: Tales From the Thousand Lakes Denne platen er preget av tunge, melodiøse komposisjoner og vitner om et band som har modnet siden forrige utgivelse. Den hemningsløse riffingen fra The Karelian Isthmus er tonet noe ned og supplert med melodier som drives frem ikke bare av gitar, men også av keyboard og ren vokal. Dette albumet er mer variert, både musikalsk og stemningsmessig. Her er det både melankoli og humør i skjønn forening, og det svinger tidvis riktig så godt av låtene...