Å trekke paralleller mellom eget arbeid og Jesu Kristi liv og virke er en stolt tradisjon i godhetsindustrien. Finnes det noen bedre garantist for god moral enn Guds sønn? Det er derfor ikke oppsiktsvekkende når Jan Egeland i Flyktningehjelpen prøver seg på denne genren i sin juletweet 25. desember:
Men det er endel som ikke stemmer her. For å ta det mest åpenbare først: det var slett ingen farao som kunne innvilge "politisk asyl" da Jesus ble født. Egypt hadde blitt innlemmet i Romerriket i år 30 f.Kr., altså over 20 år tidligere, og herskeren var følgelig den romerske keiser Augustus. (At Jesus skulle være født i år 1. f.Kr. skal vi la passere denne gangen. Det tror ikke engang fundamentalister.)
Videre er det lite ved beretningen i Matteusevangeliet om flukten til Egypt som minner om vår tids asylsøkere. "Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død." Som vi ser reiste ikke Josef alene, slik skikken er for vår tids asylsøkere. Det er heller ingenting som tyder på at han lot som han var yngre enn han var da han kom frem til Egypt, og han reiste hjem igjen til Palestina da faren var over.
For en godhetsarbeider fra et av Europas rikeste land er det selvfølgelig fristende å heve den moralske pekefingeren mot mindre velstående land som inntil relativt nylig var russiske satelittstater og som derfor finner det særlig viktig å ivareta sin nasjonale egenart. Da spiller det liten rolle at disse landene ikke bare har erfart utfordringene som følger med en etnisk uensartet befolkning i hundrevis av år, men også har et mangelfullt utviklet velferdssystem. Noen vil kanskje si at Egeland både er kunnskapsløs og moralistisk. Sammenligningen er i alle fall anakronistisk så det holder.
Men hva har vel det å si når man er på parti med Jesus?
Kommentarer
Legg inn en kommentar