Gå til hovedinnhold

En virkelig tegneseriehelt

Her i Würmstuggu leser vi mer enn gjerne tegneserier, og da aller helst tegneserier fra den mektige, frihetselskende republikken på den andre siden av Nord-Atlanteren. De forente stater har i mangt og meget vært et forbilde for Europa, især siden annen verdenskrig, men den åpenlyse rasismen som gjennomsyret samfunnet i sørstatene inntil ganske nylig, ble for eksotisk, selv for de mest amerikavennlige miljøer i "Den gamle verden".


John Lewis er en amerikansk politiker som har representert Georgia i Representantenes hus i kongressen siden 1987. Han har gjort noe så spesielt (til politiker å være) som å publisere sine memoarer i tegneserieform. 

I March forteller han om sin oppvekst i de rasesegregerte sørstatene og sitt arbeid som aktivist og som folkevalgt for negrenes rettigheter i USA. March er en trilogi, hvorav siste bind ble utgitt for et par dager siden. Jeg har foreløbig bare lest første bind. Det fokuserer på barndom og oppvekst frem til studietiden på 1950- og 60-tallet, da Lewis begynte å engasjere seg i borgerrettighetsbevegelsen. De samfunnsforhold Lewis beskriver i sørstatene på denne tiden er mildt sagt ganske groteske. Negrene var som kjent annenrangsborgere i et samfunn der de rasistiske holdningene var rotfestet i en århundrelang politisk og sosial tradisjon som legitimerte forskjellsbehandling med den største selvfølgelighet. Men noe var som kjent i gjære på 1960-tallet. 

Til manusarbeidet har Lewis fått hjelp av sin assistent Andrew Aydin, og tegningene er laget av Nate Powell. Powell er et nytt navn for meg, men jeg ser at han har en omfattende produksjon bak seg. Det er i alle fall ingen tvil om at mannen kan tegne. De sort-hvite tegningene har et livlig, organisk preg, med overbevisende miljøskildringer, lett karikerte personer og god narrativ flyt. Historien fortelles over flere tidsplan, men det er aldri vanskelig å følge med, noe både Powell og manusforfatterne må ta æren for. Den personlige fortellerstemmen og den visuelle fremstillingen skaper en nærhet til stoffet som kanskje særlig yngre lesere - skal vi si tenåringer - vil nyte godt av. Men March kan også anbefales til den allment interesserte leser. 

Selv om dette er historien om en mann og hans tid, er det først og fremst en historie om ideer. Det er en synliggjøring av nødvendigheten av å kjempe med ideer, både kjempe for og kjempe mot, slik at samfunnet - hvis kampen er vellykket - kan endre seg i en mer rettferdig retning. Dette er en nyttig påminnelse idag, da mange har en teleologisk tro på at ting går den rette veien av seg selv. Men det er jo som kjent itjno som kjem ta seg sjøl. Jeg har som nevn bare lest første bind, men jeg kommer helt sikkert til å lese bind 2 og 3 også. Check it out!

Boken er på 128 sider og ble utgitt på Top Shelf Productions i 2013.


John Lewis





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib