Würmstuggu

I et innlegg i Dagbladet 15. februar svarer Pål Steigan på John O. Egelands artikkel om norsk venstreekstremisme generelt og AKP (m-l)  spesielt. Egelands artikkel ledsages av det velkjente bildet fra AKPs glansdager, der Steigan og Sigurd Allern sitter under en billedrekke av kommunismens store helter Lenin , Stalin og Mao . Steigan, som ellers ikke er kjent for å ta avstand fra sin politiske fortid, tar "sjølkritikk" for de "ekstreme" brillene og vesten han har på seg på fotografiet, men er selvsagt ikke enig i at et parti som hyller noen av det 20. århundrets verste massemordere kan kalles ekstremt.  Lenger enn dette går ikke Steigan i å svare på Egelands påstander. I stedet erklærer han at " det er kapitalismen som er ekstrem ". Kapitalismen, som Egeland forøvrig aldri nevner i sin artikkel, er nemlig roten til alt som er ondt i verden. Den skaper krig, arbeidsledighet og fattigdom, ja det er meget mulig at den vil bane veien for fascismen...

Av horden av poeter er de fleste bedritne. Jeg sier det fordi av alle de som skriver poesi, er jeg helt selvinnlysende den beste. For bare se: det aller, aller meste av det som utgis - kanskje ni av ti - er søppel. Dette blir min elegi for Digtet, nu idet det lar seg kveste av modernismens grimme frie digt som ikke krever sneven av talent. Nei, inn i døden går nok djet sublime poem. - Nei! Poesien har en plikt til atter å stå opp igjen. Nu hent frem atter den poeten som kan rime!

Et reisverk hviler i blodig jord, et himmelvendt rop av metall, som dekkes med flid av en kappe av ord fra fortidens vage, men synlige spor. De lokker den fromme til fall. En merkelig hybrid av konkret og abstrakt, en ode til ånd og natur. Den bærer i seg en guddommelig makt, et frø som vil vokse til skjønnhet og prakt. En leksikalsk arkitektur. Metallet vil ruste, og ordene med, men formen vil stadig bestå. For jorden er fast, og det øyet kan se og øret kan høre, er ikke et sted, men tilstanden ingen kan nå.