Würmstuggu

Ringar i vatn, kyrkjeklokker mot ein mur av januarnatt og tida det tek å døy. Eg er eit rykte som avkreftar seg sjølv kvar gong det finn rom i løynde konversasjonar. Eg er vinden som kjærteiknar fjellveggane i regnskuggen. Eg er dropa som aldri treffer bakken. Eg har ikkje tid til å blø.

Spent fast med tau som lukter av urin og oppkast står jeg inntil piggtrådgjerdet som verner om nasjonens rustne ære. Jeg fukter leppene med eddikvin og stirrer inn i skogen. Der bak trærne beveger noe seg med lette skritt. Jeg løfter blikket, skjønner at om litt vil nattemørket vike for en stjerne som bærer bud om dag. Men enn så lenge er mørket som en mur av størknet blekk som intet kosmisk lys kan gjennomtrenge, og ingen jordisk ild kan brenne vekk. Det som kan blø, kan drepes. Jeg vil være nasjonens vokter her ved grensegjerdet. Illustrasjon: Wikimedia Commons