Gå til hovedinnhold

Innlegg

Fra Würmstuggus postkasse: Er Würmstuggu i lomma på russerne?

Nylige innlegg

Bokomtale: Vi er bønnene som Gud ber

  Vi er bønnene som Gud ber Jon Ståle Ritland Bonnier, 2025 Leserne vil muligens interessere seg for hva jeg mener om den nye diktsamlingen til Jon Ståle Ritland. Boken har tittelen Vi er bønnene som Gud ber , er den syvende diktsamlingen fra Ritlands hånd. Som tittelen antyder, er dette en svært pretensiøs bok. De noen og førti diktene er i hovedsak forsøk på å demonstrere sammenhengen mellom det vitenskapelige og det metafysiske. Så originalt! Så dypsindig! Det blir mye om maneter, mikroorganismer, arvestoff, vegetasjon og selvsagt Gud. Ritlands Gud er en svært abstrakt størrelse hvis funksjon er å skape «undring» og «overraskende tankesprang» hos leseren. Ritland skriver prosanær lyrikk uten skilletegn og store bokstaver (unntatt i egennavn). Noen ganger har han «overraskende» linjeskift, og rett som det er slår han til med bokstavrim. Diktene er konvensjonelle i form og dessuten ikke særlig originale i innhold. Man kan si at naturvitenskapslyrikken blir litt snever i bill...

Bokomtale: Neste morgen ved Wounded Knee

  BOKOMTALE AV ESPEN DALBERG Neste morgen ved Wounded Knee Vidar Sundstøl Tiden, 2026 Like sikkert som at januar byr på minusgrader, byr den også på en ny roman av Vidar Sundstøl. Helt siden 2019 har Sundstøl kommet med en ny, kort roman hvert eneste år. Også denne vinteren er Sundstøl ute med en ny perle av en roman, og denne gangen er det massakren ved Wounded Knee som danner utgangspunktet for romanen. I likhet med romanen Jeg sank fra 2021 bruker Sundstøl et kjent bilde som motiv i denne romanen. I 2021 var det Halvdan Egedius’ bilde «Seidemennene på Skratteskjær» fra Snorre som var romanens rotasjonssentrum. Denne gangen er det det kjente fotografiet av den døde indianerhøvdingen Si Tanka som historien dreier seg rundt. Den ytre handlingen foregår over tre dager i løpet av et år, med en etterstilt prolog på slutten. Fortelleren har oppsøkt en tidligere flamme. Begge har forlatt sine ektefeller og lever ut sin gamle kjærlighet tretti år senere. En religiøs opplevelse i...

They call them the Diamond Dogs

  Tenk deg at Würmstuggu «mottar» et brev fra en science fiction-forening et eller annet sted i Trøndelag, eller kanskje langs Rogalandskysten. I «brevet» blir det ad omveier spurt om redaktøren har lest noen gode science fiction-bøker i det siste. I sitt «svar» forteller redaktøren at han akkurat har lest Diamond Dogs , en kortroman av Alastair Reynolds, publisert i et dobbeltbind med kortromanen Turquoise Days , som han fortsatt har tilgode å lese, før han legger til at «dette er den første science fiction-romanen (og ja, i Norge er det naturlig å kalle en fortelling på 160 sider en roman, uten noe modifiserende prefiks) jeg har lest på en god stund». Han skriver videre at Diamond Dogs (som visstnok har «svært lite å gjøre med David Bowies poplåt») er en spenningsfortelling med klare allegoriske overtoner. Handlingen er «100 prosent utenomjordisk» og lagt til en fjern fremtid, i universet Reynolds introduserte i Revelation Space . Et team bestående av seks personer med hvert si...

Ingvar Ambjørnsen setter strek

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Sorgen i St. Peter Ording Ingvar Ambjørnsen Cappelen Damm, 2025 Ingvar Ambjørnsen døde i fjor sommer. Før han døde, rakk han å skrive en siste bok, novellesamlingen Sorgen i St. Peter Ording . Den lille boken på bare 116 sider består av syv noveller som alle er preget av forfall og en eller annen form for ensomhet.  I flere av novellene er hovedpersonen en vandringsmann som beveger seg i skogen eller i storbyjungelen. Han vandrer fritt og alene, er skeptisk til kontakt med andre, men ender likevel opp i sosiale situasjoner. Ofte tilknyttet forlatte hus eller hytter. Den aller beste av disse novellene er bokas siste. Fortelleren reiser med tog fra storbyen til østersjøkysten. Ambjørnsen skildrer et forblåst og stille landskap med toglinjer som skjærer gjennom. Det er lett å se for seg at Ambjørnsen skildrer sitt eget indre landskap mot slutten av livet. Flere av novellene framstår som lett kryptiske og veksler mellom nåtid og fortid, og ...

Bokomtale: Så kler vi av meg

  Så kler vi av meg June Kittelsen Flamme Forlag, 2025 I kveld har jeg brukt noe av min tid på å lese debutant June Kittelsens diktsamling Så kler vi av meg . Det lyriske subjektet er en ung kvinne som sliter mentalt etter å ha hatt en traumatisk seksuell opplevelse 14 år gammel. Tekstene, i hovedsak ganske korte dikt, handler om omstendighetene rundt og konsekvensene av det dikter-jeget oppfatter som et seksuelt overgrep. Vi får vite at forholdet er blitt politianmeldt - uten hell, for i prologen blir leseren presentert for utdrag fra statsadvokatens henleggelsesbeslutning. I tillegg får vi et vitnesbyrd fra den anmeldte, 18 år gamle gutten.  Resten av boken er et mentalt portrett av et sensitivt sinn som sliter med å forholde seg til andre og seg selv etter den traumatiske ungdomsopplevelsen. Hun føler seg ubeskyttet, sårbar, naken, og fremmedgjort fra sin egen kropp. Som hun sier: «dialogen med mitt eget underliv / er avbrutt». Hun skyr menneskelig nærhet og vil være ...

Bokomtale: På klare netter ser vi opp

  På klare netter ser vi opp Lars Olai Lillehagen Tiden, 2025 Bokens omslag kunngjør tittelen (På klare netter ser vi opp) og forfatterens navn (Lars Olai Lillehagen), genre (dikt) samt forlaget (Tiden) med hvite bokstaver på en ubestemmelig monokrom bakgrunn som jeg vil si er en slags mørk fiolett, men som like gjerne kan være svart eller mørkegrått (for mine øyne er ikke de beste til å oppfatte nyanser når farven er mørk nok) kun ornamentert med tre tynne, hvite streker som sammen utgjør et mønster som kan minne om en stilisert fremstilling av bølger. Baksiden inneholder et sitat fra boken (side 41): «Vi kan bare forestille oss hvordan / trærne oppfører seg på bunnen av et mykt tjern.» (Det er imidlertid modifisert sitat, for inne i boken er denne setningen gjengitt over to linjer, ikke én, og som alle vet er linjeskiftene i dikt av aller største viktighet.) Som et slags motto for samlingen siterer Lillehagen et dikt av Robert Lax, som i forfatterens egen gjendiktning består ...