En hyllest til punken

I mange fattige og/eller ufrie land utgjør de store ungdomskullene en potensiell trussel for den politiske stabiliteten. Det er ingen tilfeldighet at borgerkrigsherjede land ofte har en befolkningspyramide som ser omtrent slik ut:  

Det er særlig de unge som trekkes mot islamisme og andre radikale ideologier, og i land der radikale bevegelser klarer å gripe makten er det i stor grad blant de unge de rekrutterer tilhengere og medløpere. 

De demokratiske, kapitalistiske landene i Vesten har den fordelen at ungdommen utgjør en mindre andel av den totale befolkningen. Her ser gjerne befolkningspyramiden slik ut: 

I tillegg har den kapitalistiske økonomien og det medfølgende frie kulturlivet i disse landene utviklet musikkgenrer som punkrock, hardcore og heavy metal, genrer som i særlig grad apellerer til ungdom, og der det tekstlige innholdet for en stor del dreier seg rundt opprør mot sosiale konvensjoner, symbolsk vold og politisk status quo. Punkrocken kanaliserer ungdommens iboende oprørskhet på en trygg måte og ufarliggjør tendenser som i land med større ungdomskull og høy arbeidsledighet fort kan føre til at ekstreme og voldelige bevegelser brer om seg og destabiliserer samfunnet.

Man kan kanskje parafrasere Karl Marx og si at "punk er opium for ungdommen". Likevel kan nok ikke punken sies å være mer enn en frukt av kapitalismen og i så måte blott en lett krusning på overflaten av overbygningen i motsetningen til religionen, som selvfølgelig også var en del av overbygningen, men som i hvert fall hadde sine røtter langt tilbake i førkapitalistisk tid.