Den ungarske revolusjonen 1956

I disse dager er det 55 år siden Den ungarske revolusjonen, som, ledet av Imre Nagy, for en stakket stund så ut til å bringe landet ut av kommunismens jerngrep, og den påfølgende sovjetiske invasjonen, som for mange ble det endelige beviset på at kommunismen ikke lar seg forene med frihet. Den folkelige oppstanden som brakte Imre Nagy til topps i statshierarkiet hadde flere årsaker.

Nikita Khrusjtsjovs "hemmelige tale" der han tok et (riktignok svært begrenset) oppgjør med Stalins ugjerninger, nødvendiggjorde en viss grad av avstalinisering i Ungarn. Blant annet ble stalinisten Matyas Rakosi avsatt som generalsekretær i kommunistpartiet og enkelte politiske og økonomiske reformer innført. Dette kunne sees som en indirekte kritikk av partieliten. Det oppmuntret også mer radikale krefter til politisk handling. Det brøt ut demonstrasjoner som krevde ytringsfrihet og demokrati. Statuer av Stalin ble revet over ende. Og som leder ville demokratikjemperne ha den reformvillige kommunisten Imre Nagy. 

 

Khrusjtsjov kunne selvfølgelig ikke bare sitte og se på at det kommunistiske regimet gikk fullstendig i oppløsning og at tilslutning til østblokken var opp til hver enkelt medlemsstat. Han var fullstendig klar over at et kommunistisk statssystem ikke var forenlig med demokrati, og at kommunistpartiets maktmonopol og en vilje til å ta i bruk repressive maktmidler når nødvendig, var en forutsetning for dets videre eksistens. For en troende marxist er det utillatelig, ja rent umoralsk, å ta hensyn til folkets omskiftelige meninger når man selv sitter inne med den kunnskapen om historien og virkeligheten som er selve nøkkelen til det fremtidige idealsamfunnet. Men det var nettopp det Nagy ville. Han ville ikke oppheve det kommunistiske maktminopolet og tillate andre politiske partier, han ville til og med gå ut av Warszawa-pakten. Resultatet var som kjent sovjetisk invasjon og nedkjempelse av de revolusjonære krefter i Ungarn. Over 2500 ungarere ble drept i kampene og mer enn 200 000 flyktet fra landet. 22. november ble Nagy arrestert, og i 1958 ble han dømt i en hemmelig rettssak og hengt.

 

På tross av sin liberalitet og motstand mot Sovjetunionen, forble Nagy en troende marxist og anså seg som kommunist. Men han mente at kommunismen måtte ha en folkelig legitimitet. Han ble en tragisk helt som ville det rette og som gikk til grunne takket være en forfeilet forståelse av fiendens ideologiske drivkraft. Men ånden fra revolusjonsdagene i 1956 slumret blant de intellektuelle i Øst-Europa frem til 1968, da Alexander Dubceks "sosialisme med et menneskelig ansikt" fikk blomstre i Tsjekkoslovakia våren og sommeren 1968. Men også der ble drømmen knust av sovjetiske stridsvogner. 

Mikhail Gorbatsjovs ideer om glasnost og perestroika var nok et ekko fra Den ungarske revolusjonen. Men i marxisme-leninismens hjemland nådde ideene om frihet og menneskelighet innenfor rammen av en sosialistisk stat, sin logiske fullbyrdelse - regimets sammenbrudd. Gorbatsjovs demokratiske reformer sprengte det kommunistiske ettpartisystemet, og et nytt kapittel i det russiske folks historie ble innledet.

 

 Det ironiske er at det var Khrusjtsjov som hadde innført de reformene som gjorde den ungarske oppstanden mulig. Han avviklet det stalinistiske terrorregimet og innledet vidtgående reformer både økonomisk og kulturelt i retning av større åpenhet - det såkalte tøværet. Khrusjtsjov tømte også konsentrasjonsleirene og begrenset det hemmelige politiets rolle i samfunnet. Resultatet var et samfunn langt mindre preget av vold og represjon enn under Stalin. Men han satte grensen ved demokratiet. Interessant nok førte Khrusjtsjovs forholdsvis liberale kommunisme til mindre stabilitet og dårligere levekår blant folket. Først under Leonid Bresjnev autoritære "nystalinisme" økte levestandarden.

 

Moralen her må være at kommunisme (eller "reelt eksisterende sosialisme", som regimene selv kalte det) fungerer, men bare hvis man er villig til å ta i bruk tilstrekkelig brutale virkemidler. Men bare for en tid. Til slutt går statskassen tom, og da er det ingen vei utenom de frie markedskrefter.