Gå til hovedinnhold

Multikulturalismens ideologer



Terje Tvedt:
Det internasjonale gjennombruddet
Dreyers forlag, 
2017

Denne boken er det sagt mye om, både for og imot. Jeg skal innrømme at denne anmeldelsen blir nok mer for enn imot, jeg er allerede litt predisponert for å akseptere noen av argumentene til Tvedt. 

For å starte med det deskriptive: Boken er delt i tre deler, der den siste er en slags avrunding på bare ett kapittel. Den første tredjedelen, «Da Norge møtte verden», handler om framveksten av det norske bistandsnettverket i etterkrigstiden. Tvedts sentrale tese i denne delen er at dette ikke var først og fremst hjemmesnekret som et utslag av det norske folks sympatiske sinnelag, men snarere en del av en internasjonal utvikling som oppstod parallelt med FN-systemet, og var i stor grad drevet frem av USA som myk makt mot Sovjetunionen, samt for å bidra til den siste oppløsningen av det gamle europeiske koloni-systemet, som USA (og Sovjetunionen) mente var anakronistisk og kontraproduktivt. Ifølge Tvedt hadde USA ønsket seg akkurat Norge som foregangsland, fordi det var uten en kolonial fortid og hadde nylig fått sin uavhengighet, som ga det et sympatisk skinn i mye av den «tredje verden». Som del av dette arbeidet ble menneskerettighetene presentert som universelle, altså delt av alle folkeslag til alle tider. I realiteten, mener Tvedt, representerer menneskerettighetene et veldig spesifikt verdisystem som vokste opp i Vesten i tidlig moderne tid. Man kan kanskje ønske å universalisere de, men de er ikke «universelle» i alminnelig forstand.

Den andre delen, «Da verden kom til Norge», handler om begynnelsen av innvandringsbølgen til Norge, som foregikk delvis i etterkant og delvis parallelt med framveksten av bistandssystemet, og en del sentrale aktører i Norge var aktive i begge fenomener. Det Tvedt er kanskje mest interessert i, er hvorfor Norge på papiret har hatt en relativt streng innvandringspolitikk, samtidig som vi har økt andelen av borgere med ikke-vestlig bakgrunn mer enn noen annen europeisk nasjon. Hans sentrale tese i denne delen er at den norske stat innførte «multikultur» som en bevisst statsbærende ideologi etter de første innvandringsbølgene, nettopp for å forhindre og redusere spenninger mellom de etniske nordmennene og innvandrerbefolkningen. Ideen om multikultur kom fra Canada, som et forsøk på å løse deres spesifikke praktiske og moralske utfordringer med en urbefolkning, og var ikke i utgangspunktet tenkt for å håndtere økt innvandring til et historisk homogent samfunn. Det Tvedt mener med multikultur, er at staten bevisst tar en nøytral posisjon i forhold til de ulike kulturene og religionene som eksisterer innenfor dens grenser. Dette reflekteres i at de norske stortingsmeldingene slutter å bruke begreper som «det norske», men snarere «majoritetsbefolkningen». Multikulturalismen ble også forsterket av en intellektuell strømning Tvedt kaller «tredjeverden-isme», der den fungerer som en slags bot på alle «synder» Vesten har utøvd ovenfor resten av verden. Tvedt mener det er et paradoks at multikulturalismen og universalismen endte som nære allierte, men det var kanskje et resultat av presentasjonen av menneskerettighetene som «universelle»; dette tillot et samarbeid mellom «tredje-verden-ister» og menneskerettighetsaktivister.

Den tredje seksjonen, «Det humanitær-politiske kompleks», handler om gruppene som har blitt eliter parallelt med og i kjølvannet av disse forandringene i Norge. De som er meningsbærerne og funksjonærene bak det Tvedt kaller det «humanitær-industrielle kompleks» (fritt etter Eisenhower). Dette reflekteres i ett tett samarbeid mellom utenriksdepartementet, NGOene involvert i bistand, forskningsmiljøer, og medier og journalister. Tvedt mener ikke at denne eliten styrer alt i samfunnet, ei heller at de alltid vinner valg; snarere argumenterer han for at de har hatt en definisjonsmakt på debatten om innvandring og u-hjelp, ved at de har sittet ved ledelsen i alle organisasjonene som har håndtert u-hjelp, inkludert ekspertutvalg, de har vært dominerende i de norske mediehusene, og hatt tilstedeværelse i alle departementene. De fikk ikke alltid viljen sin, og virket ofte kraftløse (og fremstilt seg slik), deres makt besto i å representere ett sett med «universelle verdier», og dette ga dem en moralsk definisjonsmakt på samtalen om Norges møte med verden, både i innland og utland. I stor grad har også motstanderne av innvandring aksepter denne makten, i at de i en viss grad har akseptert rollen som «skurker» når de har argumentert for sine standpunkter. Disse holdningene er ikke noe som har «vokst organisk fram» i befolkningen, ifølge Tvedt, simpelthen det gode mennesker mener, men er snarere et resultat av at en klart ideologisk måte å se verden på har blitt formet blant eliter i samfunnet, og har blitt mer eller mindre tvunget over befolkningen.

Denne boken har jo, som kjent, ikke unngått en del omfattende kontroverser. Etter mitt syn er boken stort sett ganske reflektert og nyansert, skjønt det kjører gjennom et par ganske kraftige og kontroversielle poenger, kanskje mest det at multikulturalisme er blitt statens bærende politikk, og som en ideologi som har formet det nyere Norge. Tvedts bruk av stortingsmeldinger som sin viktigste kilde har høstet kritikk, men han redegjør det godt i boken. Han påpeker óg at alle kilder har problemer, og at han nok ville blitt kritisert uansett hva han valgte å bruke. Han blir også kritisert for å sette ting på spissen, noe han har innrømmet, men han foretrekker å komme med en sterk påstand, så mener han den videre (saklige) debatten får ta seg av nyansene.

Tvedts elite dreier seg om permanente, uvalgte stillinger, innenfor og utenfor selve staten. Noe av kritikken rettet mot Tvedt, bl.a. i debatt med Thomas Hylland Eriksen, er at Frp sitter i posisjon, derfor kan ikke eliten han omtaler være så sterk. Tvedt selv påpekte at dette er en snever forståelse av makt. Eliten Tvedt snakker om er ikke valgte politikere, men uvalgte opinionsledere, eksperter, ideologer og journalister, som utøver en betydelig innflytelse ikke bare på politikken (også når deres motstandere er i de valgte posisjonene), men også, og kanskje viktigere, på opinionen og konseptualiseringen av debatten. Hans beskrivelser av statens forsøk på å innføre multikultur som styringsideologi troverdig, passer godt med min erfaring med lærebøker og læreplaner i den norske skole. Her vektlegges i liten grad likhetstrekkene som binder nordmenn sammen, annet enn det som beskrives mer som universelt enn norsk/vestlig, det er snarere en feiring av mangfold. En kan spørre om dette kan skape bånd nok til å holde et samfunn sammen.

Totalt mener jeg dette er en veldig interessant bok, og en drivende fascinerende tolkning. Tvedt skriver engasjert, og med et rikt kildebruk, der mesteparten er førstehåndskilder. Den har de problemene som all historieskrivning som dekker lengre linjer har, nemlig at tolkningen som oftest blir dratt i retningen til fortellingen man forteller. Det er utvilsomt nyanser i bildet han ikke får med, skjønt mitt inntrykk er at en del av kritikerne savner nyanser han faktisk har med. Alt i alt en gledelig lesning.

Håkon Daniel Myhre

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av