Multikulturalismens ideologer

Terje Tvedt:
Det internasjonale gjennombruddet
Dreyers forlag, 

2017

Denne boken er det sagt mye om, både for og imot. Jeg skal innrømme at denne anmeldelsen blir nok mer for enn imot, jeg er allerede litt predisponert for å akseptere noen av argumentene til Tvedt. 

For å starte med det deskriptive: Boken er delt i tre deler, der den siste er en slags avrunding på bare ett kapittel. Den første tredjedelen, «Da Norge møtte verden», handler om framveksten av det norske bistandsnettverket i etterkrigstiden. Tvedts sentrale tese i denne delen er at dette ikke var først og fremst hjemmesnekret som et utslag av det norske folks sympatiske sinnelag, men snarere en del av en internasjonal utvikling som oppstod parallelt med FN-systemet, og var i stor grad drevet frem av USA som myk makt mot Sovjetunionen, samt for å bidra til den siste oppløsningen av det gamle europeiske koloni-systemet, som USA (og Sovjetunionen) mente var anakronistisk og kontraproduktivt. Ifølge Tvedt hadde USA ønsket seg akkurat Norge som foregangsland, fordi det var uten en kolonial fortid og hadde nylig fått sin uavhengighet, som ga det et sympatisk skinn i mye av den «tredje verden». Som del av dette arbeidet ble menneskerettighetene presentert som universelle, altså delt av alle folkeslag til alle tider. I realiteten, mener Tvedt, representerer menneskerettighetene et veldig spesifikt verdisystem som vokste opp i Vesten i tidlig moderne tid. Man kan kanskje ønske å universalisere de, men de er ikke «universelle» i alminnelig forstand.

Den andre delen, «Da verden kom til Norge», handler om begynnelsen av innvandringsbølgen til Norge, som foregikk delvis i etterkant og delvis parallelt med framveksten av bistandssystemet, og en del sentrale aktører i Norge var aktive i begge fenomener. Det Tvedt er kanskje mest interessert i, er hvorfor Norge på papiret har hatt en relativt streng innvandringspolitikk, samtidig som vi har økt andelen av borgere med ikke-vestlig bakgrunn mer enn noen annen europeisk nasjon. Hans sentrale tese i denne delen er at den norske stat innførte «multikultur» som en bevisst statsbærende ideologi etter de første innvandringsbølgene, nettopp for å forhindre og redusere spenninger mellom de etniske nordmennene og innvandrerbefolkningen. Ideen om multikultur kom fra Canada, som et forsøk på å løse deres spesifikke praktiske og moralske utfordringer med en urbefolkning, og var ikke i utgangspunktet tenkt for å håndtere økt innvandring til et historisk homogent samfunn. Det Tvedt mener med multikultur, er at staten bevisst tar en nøytral posisjon i forhold til de ulike kulturene og religionene som eksisterer innenfor dens grenser. Dette reflekteres i at de norske stortingsmeldingene slutter å bruke begreper som «det norske», men snarere «majoritetsbefolkningen». Multikulturalismen ble også forsterket av en intellektuell strømning Tvedt kaller «tredjeverden-isme», der den fungerer som en slags bot på alle «synder» Vesten har utøvd ovenfor resten av verden. Tvedt mener det er et paradoks at multikulturalismen og universalismen endte som nære allierte, men det var kanskje et resultat av presentasjonen av menneskerettighetene som «universelle»; dette tillot et samarbeid mellom «tredje-verden-ister» og menneskerettighetsaktivister.

Den tredje seksjonen, «Det humanitær-politiske kompleks», handler om gruppene som har blitt eliter parallelt med og i kjølvannet av disse forandringene i Norge. De som er meningsbærerne og funksjonærene bak det Tvedt kaller det «humanitær-industrielle kompleks» (fritt etter Eisenhower). Dette reflekteres i ett tett samarbeid mellom utenriksdepartementet, NGOene involvert i bistand, forskningsmiljøer, og medier og journalister. Tvedt mener ikke at denne eliten styrer alt i samfunnet, ei heller at de alltid vinner valg; snarere argumenterer han for at de har hatt en definisjonsmakt på debatten om innvandring og u-hjelp, ved at de har sittet ved ledelsen i alle organisasjonene som har håndtert u-hjelp, inkludert ekspertutvalg, de har vært dominerende i de norske mediehusene, og hatt tilstedeværelse i alle departementene. De fikk ikke alltid viljen sin, og virket ofte kraftløse (og fremstilt seg slik), deres makt besto i å representere ett sett med «universelle verdier», og dette ga dem en moralsk definisjonsmakt på samtalen om Norges møte med verden, både i innland og utland. I stor grad har også motstanderne av innvandring aksepter denne makten, i at de i en viss grad har akseptert rollen som «skurker» når de har argumentert for sine standpunkter. Disse holdningene er ikke noe som har «vokst organisk fram» i befolkningen, ifølge Tvedt, simpelthen det gode mennesker mener, men er snarere et resultat av at en klart ideologisk måte å se verden på har blitt formet blant eliter i samfunnet, og har blitt mer eller mindre tvunget over befolkningen.

Denne boken har jo, som kjent, ikke unngått en del omfattende kontroverser. Etter mitt syn er boken stort sett ganske reflektert og nyansert, skjønt det kjører gjennom et par ganske kraftige og kontroversielle poenger, kanskje mest det at multikulturalisme er blitt statens bærende politikk, og som en ideologi som har formet det nyere Norge. Tvedts bruk av stortingsmeldinger som sin viktigste kilde har høstet kritikk, men han redegjør det godt i boken. Han påpeker óg at alle kilder har problemer, og at han nok ville blitt kritisert uansett hva han valgte å bruke. Han blir også kritisert for å sette ting på spissen, noe han har innrømmet, men han foretrekker å komme med en sterk påstand, så mener han den videre (saklige) debatten får ta seg av nyansene.

Tvedts elite dreier seg om permanente, uvalgte stillinger, innenfor og utenfor selve staten. Noe av kritikken rettet mot Tvedt, bl.a. i debatt med Thomas Hylland Eriksen, er at Frp sitter i posisjon, derfor kan ikke eliten han omtaler være så sterk. Tvedt selv påpekte at dette er en snever forståelse av makt. Eliten Tvedt snakker om er ikke valgte politikere, men uvalgte opinionsledere, eksperter, ideologer og journalister, som utøver en betydelig innflytelse ikke bare på politikken (også når deres motstandere er i de valgte posisjonene), men også, og kanskje viktigere, på opinionen og konseptualiseringen av debatten. Hans beskrivelser av statens forsøk på å innføre multikultur som styringsideologi troverdig, passer godt med min erfaring med lærebøker og læreplaner i den norske skole. Her vektlegges i liten grad likhetstrekkene som binder nordmenn sammen, annet enn det som beskrives mer som universelt enn norsk/vestlig, det er snarere en feiring av mangfold. En kan spørre om dette kan skape bånd nok til å holde et samfunn sammen.

Totalt mener jeg dette er en veldig interessant bok, og en drivende fascinerende tolkning. Tvedt skriver engasjert, og med et rikt kildebruk, der mesteparten er førstehåndskilder. Den har de problemene som all historieskrivning som dekker lengre linjer har, nemlig at tolkningen som oftest blir dratt i retningen til fortellingen man forteller. Det er utvilsomt nyanser i bildet han ikke får med, skjønt mitt inntrykk er at en del av kritikerne savner nyanser han faktisk har med. Alt i alt en gledelig lesning.

Håkon Daniel Myhre