Den første tiden etter første verdenskrig og oppløsningen av Habsburgerriket var i Ungarn preget av turbulens og politisk kaos, med kommunistisk revolusjonsforsøk og terror fra både venstre og høyre. Da Horthy ble utnevnt til riksforstander av den unge staten i mars 1920, betød dette starten på en langvarig periode med politisk stabilitet og høyreautoritært styre.
Horthy nølte ikke med å ta i bruk repressive metoder for å slå ned på uønskede politiske tendenser og særlig ytterliggående bevegelser, som kommunistpartiet og fascistbevegelsen Pilkorset. Mye av Horthys regjeringstid ble tilbragt i fengsel av disse partienes ledere, deriblant Mátyás Rakosi og Ferenc Szálazi, som begge ironisk nok kom til makten etter Horthys avgang.
I det labile politiske klimaet som preget mellomstatlige forhold i Europa mot slutten av 1930-årene, drev Horthy etterhvert inn i det tyske gravitasjonsfeltet på kontinentet. Horthy var ingen fascist; han hadde ingen revolusjonære vyer, og var heller ingen patologisk voldsromantiker, men han var heller ingen demokrat, og slett ikke liberal, så med hans antikommunistiske grunnsyn, var Hitler en naturlig alliert. Ungarn gikk da også inn på Tysklands side i annen verdenskrig.
Etter å ha forsøkt å trekke seg fra alliansen med aksemaktene i august 1944, da alle kunne se at det bare var et spørsmål om tid når Tyskland ville kapitulere, ble Horthy avsatt i et kupp utført av fascistene i Pilkorset, assistert av tyskerne.
Etter krigen levde Horthy noen år i Tyskland, før han endte opp i Salazars Portugal, der han døde i 1957.
Kommentarer
Legg inn en kommentar