Fra en annen virkelighet
Gunvor Hofmo
Gyldendal, 1948
Jeg har en tid gått rundt og tenkt at jeg burde gjøre meg litt kjent med Gunvor Hofmos forfatterskap. Hun regnes jo som en av de store stemmene i norsk etterkrigspoesi, men min kjennskap til henne har vært begrenset til noen få dikt samt noen biografiske detaljer. Derfor satte jeg meg i går ned for å lese Hofmos andre dikssamling, Fra en annen virkelighet, fra 1948. Boken inneholder 33 dikt, som dels er skrevet i tradisjonell, bunden form, og dels i moderne, frie vers. Hofmo har med andre ord ett ben i en eldgammel, ærverdig poetisk tradisjon, og ett i det som skulle bli den litterære ørkenen norsk lyrikk er idag. Samlingen er delt inn i fire avdelinger. Den første består av 14 dikt, de fleste ganske korte - en til to sider - og det syv sider lange «Ungdom». De aller fleste titlene på diktene avsluttes med en ellipse, uten at det er lett å bli klok på hva meningen med ellipsen er.
I åpningsdiktet, «Ønsket», settes tonen, og leseren introduseres for noen av samlingens sentrale temaer. Her handler det om sterke følelser, smerte, lidelse, ensomhet - og en lengsel mot Gud som får meg til å tenke på den mystiske tradisjon i teologien, om det ikke bare er fritenkerske fantasier formulert med åndelig terminologi, da.
I de påfølgende diktene utforskes denne tematikken videre, og en motivkrets etableres. Her går det i død, mørke, blod, natt, skygger, ild, tomhet, ensomhet, stillhet. Og alt er veldig, veldig alvorlig. Ikke helt uventet fra en ung kvinne med kunstneriske pretensjoner, kanskje, men ikke helt hva jeg forventer fra en bejublet forfatter, selv i sin tidlige fase. Selv om diktene i denne første avdelingen ikke har noen overordnet struktur sett under ett, er det tydelig at det er én stemme som snakker her, enten den omtaler seg selv i førsteperson, eller bare henvender seg til et «du». Stemmen er overveldet av verdens lidelse og tanken på døden. Den er inderlig, isolert og fremmedgjort, og den utstråler en slags stolthet over ikke å oppleve verden som alle andre, samtidig som den sliter med en følelse av meningsløshet i tilværelsen. Jeg tenkte i hvert fall i retning klinisk depresjon under min lesning (kanskje fordi jeg fra før visste noe om Hofmos senere psykiske problemer). Diktene inneholder noen fine linjer her og der, og rett som det er dukker det opp slående bilder, men dessverre er motivkretsen ganske snever, og etter å ha lest noen dikt, ser man at Hofmo igjen og igjen bruker de samme metaforene og ordene. Det fortsetter gjennom hele boken. Det blir dessverre veldig ensformig og føles litt klisjepreget.
Andre avdeling består i sin helhet av prosadiktet «Kollektivmennesket». Protagonisten er en romantisert arbeider, en venstreradikal aktivist som reagerer på verdens urettferdighet. «Og alt som gutt kjente han fattigdommen som en stolthet, de utvalgtes dype viten. Med besk ømhet bar han de rø (sic) flaggene sammen med de andre og sang Opp alle jordens bundne trelle!» Men han knuses mentalt av all urettferdigheten og nøden. «Å dag og natt døde han, dag og natt skalv han i blodige celler og den bitre tomheten gjennom de dødes mørke, og skalv i den isnende kulden fra universets susende kloder.» I slutten av diktet refereres det til aktuelle konflikter. Både borgerkrigen i Hellas og sionistenes krig mot araberne i Palestina blir nevnt. Hofmo er mer eksplisitt politisk i dette diktet enn i de andre diktene i boken, som vanligvis er mer abstrakte og - dessverre - diffuse, men den mer generelle tematikken er stort sett den samme i «Kollektivmennesket» som i bokens første avdeling.
Tredje og fjerde avdeling følger samme mønster som den første. Diktene er korte og fortsetter i det samme sporet. Mer lidelse, død, urettferdighet og tanker om Gud. Stemmen er den samme. På den ene siden er den knust, isolert og ensom, og samtidig føler den seg som en utvalgt, hevet over sine mindre sensitive medmennesker.
Som poet er Hofmo best når hun holder seg til de tradisjonelle poetiske rammene. Hun klarer å lage rytmiske og velklingende linjer, og hun rimer helt greit, selv om ordtilfanget er begrenset. Også når hun skriver i frie vers, klarer hun å skrive linjer som har en viss rytmikk. Diktene er ikke spesielt oppløftende, de handler om vanskelige temaer. Personlig tror jeg Hofmo ville ha tjent på å forsøke å appellere til et bredere følelsesregister hos leserne. Hun kunne også vært mer oppfinnsom med hensyn til, motiver, bilder og ordbruk. Og som veldig mange andre poeter kunne hun vært klarere i formidlingen av idéene sine. Men noe er det i disse diktene som gjorde at jeg ikke kjedet meg under lesningen. Hele tiden var jeg nysgjerrig på neste dikt. Kanskje jeg prøver meg på en annen bok av Hofmo en av dagene - for å se om hun blir bedre. Eller kanskje ikke. Vi får se.
Kommentarer
Legg inn en kommentar