Gå til hovedinnhold

Anmeldelse: Gjenferdet av Alexander Wolf

 


Gajto Gazdanov

Gjenferdet av Alexander Wolf

Oversettelse: Dagfinn Foldøy

Cappelen Damm, 2021


Jeg innrømmer gladelig at jeg mer enn gjerne leser russisk litteratur, både de store 1800-tallsforfatterne og sovjettidens «ingeniører av den menneskelige sjel». Men de franskbaserte eksilrusserne er temmelig fremmed land for meg. Så da en fugl hvisket meg i øret at den for meg helt ukjente Gajto Gazdanov (1903-1971) muligens kunne være noe som passet min litterære smak, gikk jeg til det skritt å plukke opp et digitalt eksemplar av hans roman Gjenferdet av Alexander Wolf fra1948, som ble utgitt for første gang på norsk tidligere i år i Dagfinn Foldøys oversettelse.


Denne forholdsvis korte romanen tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse under den russiske borgerkrigen, da bokens forteller i en alder av 16 år drepte en fiende på kloss hold i selvforsvar. Mange år senere, i Paris, kommer han over en bok der han til sin store forbauselse oppdager at denne episoden er beskrevet i detalj, men fra perspektivet til den drepte mannen, som altså viser seg ikke å være død likevel. Forfatteren overlevde altså og gjorde litteratur av hendelsen. Dette er Alexander Wolf, som på flere måter enn én tar form av et gjenferd i denne pariserromanen om hvordan fortid speiler fremtid og en enkelthendelse skaper forgreninger i tid og rom.


Hovedpersonen setter seg fore å komme i kontakt med dette «gjenferdet» fra sin egen fortid. Hvorvidt han lykkes, skal jeg ikke si noe om, men hans nærvær kan føles gjennom hele boken. Gjenferdet av Alexander Wolf ligner på ingen måte på tradisjonell, russisk romankunst, og selv om den er skrevet på russisk, har den mer til felles med moderne, vesteuropeisk litteratur. Den er skrevet i førsteperson og tar forn av en lang indre monolog, der hovedpersonens refleksjoner spiller en vel så viktig rolle som hendelsene han utsettes for. Men selv om det er mye tanker og prat, er det også et elegant utformet plot som til tross for at det inneholder endel avstikkere og sideveier, henger godt sammen og tidvis makter å overraske, for eksempel når handlingen tar en vending mot hardkokt krim mot slutten.


Persongalleriet er ganske begrenset. Foruten jeg-personen og en kvinne, også av russisk avstamning, med «stor munn, med fyldige og begjærlige lepper», som han etterhvert innleder et kjærlighetsforhold til, er det bare noen få personer vi møter, og alle sammen på et overfladisk nivå. Selv forholdet mellom de to elskerne blir skildret på en kjølig måte, med en avstand og emosjonell forsiktighet som kanskje sier noe om isolasjonen immigranter opplever i det moderne storbylivet. 


«Moderne» er forsåvidt også beskrivende for romanen som fortelling også. Dens spill med forholdet mellom litteratur og virkelighet, dens radikale subjektivitet og dens blanding av høyt og lavt, tradisjonelt og moderne, gjør at tankene snarere går til Paul Auster enn til Maksim Gorkij, som visstnok var en beundrer av Gazdanov. Enkelte passasjer blir kanskje litt høytflyvende i sin metafysiske spekulasjon rundt livet, døden og skjebnen, og hovedpersonens i overkant intellektualistiske tilnærming til det meste, også kjærligheten og erotikken, kanskje  som en referanse til underholdningsromanens detektivhelter, gjør at man som leser ikke blir særlig emosjonelt berørt, men hva gjør vel det når boken er så glitrende skrevet og så rik på idéer?


På spørsmålet om denne romanen er verdt å lese hvis man liker å bruke tid på kvalitetslitteratur og i tillegg ikke har noe imot å lese bøker av hvite, europeiske, heteroseksuelle menn, er mitt svar et klart og entydig «ja».


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n